Hver gang det mangler en krone for å få balanse i budsjettet, er det bare å åpne den økonomiske honningkrukka - oljefondet - og øse opp noen milliarder til å strø rundt seg med. Den viktigste jobben for henne er tydeligvis å holde seg oppe på meningsmålingene. Da er penger godt å ty til. Der hvor andre folk ute i samfunnet må gjøre tøffe valg og ta ned forbruket, flytte på seg for å få jobb med alt det innebærer av trøbbel for hele familien, kan Siv Jensen og regjeringen bare trekke på skuldrene og late som om det hele er en naturlov. Hvilket det slett ikke er.

Kilde til innfrielser av valgløfter

I dag går riktignok Norges økonomi bra om en sammenligner med andre rundt oss. Det skyldes imidlertid ene og alene det samme oljefondet. Det gir mulighet til å avdempe virkninger i konjunkturer nasjonalt som internasjonalt. Samtidig som det er en velkommen kilde for innfrielse av valgløfter som sittende regjering kan dra nytte av.

Men hva skjuler seg bak tallene?

I dag er den private veksten i den norske nasjonaløkonomien stoppet helt opp. Det skjer ved at omtrent all tilførsel av nye jobber er fra offentlige penger gjennom statsbudsjettet, som igjen suger i seg gamle oljekroner fra fondet. Vi bruker nå mer enn 200 milliarder av oljerelaterte kroner til et budsjett på drøyt 1.200 milliarder. Altså en sjettedel.

Norge er ulønnsomt

Det betyr at vi grunnleggende er ulønnsomme på driften i Norge. Hadde vi ikke hatt oljefondet måtte vi, som grekerne, ha levd på lån.

På kort sikt kan dette likevel se bra ut, fordi folk får jobb. Basert på offentlige penger. Men denne storsatsingen på offentlig vekst kan komme til å kvele hele fastlandsøkonomien, fordi vi ikke selger nok varer og tjenester ut av landet for valuta, slik at vi kan betale for det vi må kjøpe inn fra utlandet.

Vi svikter altså totalt når det gjelder å skape ny privat næring, og går med dundrende underskudd utenom oljen. Lønnsomheten er vekk, og om et par år vil vi derfor begynne å bruke av selve innskuddet i oljefondet, som da vil begynne å krympe. Er det en gammel drøm fra Frp som er i ferd med å gå i oppfyllelse?

Sentraladministrasjonen vokste dramatisk

Det var riktignok ikke mye bedre under forrige regjering. Da kom også det dominerende av veksten fra offentlig sektor. Sentraladministrasjonen vokste dramatisk også da.

Pengebruken under finanskrisen 2008 var, som eksempel, nødvendig for å dempe arbeidsledighet, men «satte seg fast» etterpå, og ble liggende på nesten samme nivået i tiden som fulgte. Et nivå som etter dette igjen, er økt kraftig av den nye regjeringen som heller ikke greier å skape vekst i privat næring.

Kritikken mot den rødgrønne regjeringen var at den brukte for mye penger til å blåse opp sin egen statsadministrasjon. Det vil si departementer og direktorater og lignende. Nå gjør denne regjeringen det samme selv.

Kontrollkomiteen famler rundt

Når man også setter dette i sammenheng med at det offentlige eierskapet i norsk næringsliv er mye større her i landet enn det som er vanlig i den vestlige verden, tegner det seg et interessant bilde det kan være nyttig å se nærmere på.

Stortingets kontrollkomité famler nå rundt i den statlige eierpolitikken fordi staten sitter som eier av store selskaper som krever eierforvaltning etter aksjeloven og ikke offentlighetsloven. Vi eier selskaper som Telenor, Statoil, Statnett, Statkraft, DNB, Norsk Hydro, NSB og til og med deler av Røkkes Aker Solutions og mye annet halv- og helstatlig av virksomheter. Mange av disse er dominerende selskaper i landets næringsliv. Som om dette ikke er nok, eier fylkeskommuner og kommuner store deler av de kraftselskapene staten ikke allerede eier.

Totalt utgjør alt dette en offentlig innflytelse i næringslivet som en ikke finner maken til i land vi sammenlikner oss med.

"Siste sovjetstaten"

Det kan være nødvendig for det offentlige å eie deler av virksomhetene om dette relaterer seg til nødvendig infrastruktur som vannkraft, vann og avløp og veier. Kanskje også holde oss med et statlig oljeselskap. Men hva skal vi med banker og industribedrifter på statlig hånd når vi ser at vi kanskje beveger oss inn i en særegen form for statskapitalisme hvor statsråder uten vesentlig eierkompetanse leker industriherrer med våre verdier som innsats. Vi har allerede sett hvor komplisert det er for kommuner og fylkeskommuner å eie kraftselskaper.

Det er derfor ikke helt grunnløst at vi er kalt den siste sovjetstaten av en litt ondsinnet svensk politiker. Det verste er likevel at det var mindre riktig da det ble sagt enn det er nå.

Må redusere kraftig i statens utgifter

I dag er det bare to måter å rette opp dette på. Enten må en skrive ut store skatteøkninger på vanlige folk for å betale alt det vi krever av det offentlige. Eller så må en sette tæring etter næring i nasjonaløkonomien. Da må en redusere kraftig i statens utgifter. Det kan bare skje på samme måte som kommunene må gjøre det. Ta ned staben, fjerne stillinger og tilpasse driften til de inntektene man har å rutte med.

Det kommer til å koste stemmer og i neste omgang taburetter. Men verre er det heller ikke.