Vi gikk til sengs med meningsmålinger som tydet på at engelskmennene forble i EU, men våknet opp til det som på mange måter må sies å være en revolusjon. England forlater EU, og det store spørsmålet alle stiller seg er om EU for alvor er i ferd med å oppløses?
Som første EU-land har England bestemt seg for å forlate det store fellesskapet. Høyrepopulister i Nederland og Frankrike propaganderer allerede for å gjennomføre lignende avstemninger der, og EU står overfor en av sine største utfordringer siden det ble opprettet.
Det er imidlertid fornuftig å vente til støvet legger seg før man gjør noen endelige konklusjoner. En del reaksjoner har kommet allerede, men vi får anta at ikke disse varer så altfor lenge før de justerer seg selv.
Av korttidseffektene kan man notere seg at pundet er i fritt fall og ser ut til å ta med seg den norske kronen. For dem som skal feriere andre steder enn i Norge eller i England, vil man merke dette på kroppen allerede nå. Hvis kursnedgangen vedvarer, vil det få dramatiske konsekvenser for både norsk og engelsk eksport.
Helt sikkert er det i alle fall at en ny EØS-forhandling vil komme i gang brennkvikt. Den engelske bilindustrien vil i praksis gå nedenom og hjem hvis de får 10 prosent mer i avgifter enn de har i dag. Dette blir, så vidt jeg skjønner, situasjonen hvis ikke en EØS-avtale kommer og endrer på dette. Norge går automatisk fra å være storebror til å være lillebror i EØS, i og med britenes inntog.
Hvordan dette slår ut, og hvorvidt EØS-avtalen i det hele tatt tåler denne omveltningen, gjenstår å se. Reforhandlinger vil høyst sannsynlig tvinges fram, også for vår del.
De mest optimistiske ekspertene mener at dette er en fordel for oss: «Det kan gi Norge nye muligheter. Det har lenge vært vanskelig å få EU til møtebordet, men den politiske kjøttvekten til Storbritannia vil endre dette. Det kan gi Norge en ny rolle og øke innflytelsen vår i Europa», sier universitetslektor i statsvitenskap ved Nord Universitet, Espen Leirset. Det er imidlertid ikke alle ekspertene som er så optimistiske.
Hva det ellers vil kommer til å si for oss nordmenn, er usikkert, men noen områder kan vi med sikkerhet si ikke blir endret. Som student i Storbritannia blir alt som tidligere. Brexit endrer også lite eller ingenting når det gjelder grensekontrollen for nordmenn. Storbritannia er som kjent ikke medlem i Schengen i dag, så for oss vil det bli «business as usual».
For folk fra andre steder i Europa eller ikke-europeiske land, kan det imidlertid bli store forandringer. Vi vet bare ikke akkurat hvilke. Helt sikkert er det at høyrepopulistene tar Brexit til inntekt for sitt syn om at det må bli mer grensekontroll.
I Frankrike har Front National-leder Marine Le Pen feiret Brexit som en seier og lovet sine landsmenn en folkeavstemning om å forlate EU innen seks måneder også der dersom hun vinner valget. Den innvandringskritiske politikeren Geert Wilders har allerede krevd tilsvarende valg i Nederland.
Det er klart at for noen av dem som stemte handlet valget om innvandring. For de aller fleste handlet Brexit om ganske mye annet.
Motstanden mot EU er på 51,4 prosent i Storbritannia, og det er absolutt ingenting som tyder på at de innvandringskritiske ville fått noe i nærheten av en slik oppslutning ved et valg med det som tema. Samme hvor mye høyrepopulistene har forsøkt å kuppe æren for seieren har protestvalget hatt støtte fra ekstremt mange forskjellige leire.
Det er derfor en håpløs forenkling av norske journalister å tolke Brexit bare som en innvandringskritisk bevegelse. Det stemmer rett og slett ikke. Jeg har bodd i Storbritannia i til sammen syv år, i perioder fordelt over tre tiår, og har engelsk kone, så jeg har rimelig god innsikt i britenes psyke.
Og er det noen europeisk by som virkelig har lyktes når det gjelder integrering av folk fra alle verdenshjørner, må det da være London. Byen valgte akkurat sin første muslimske borgermester, så å koke alt ved Brexit ned til fremmedfiendtlighet, blir for enkelt.
Jeg synes forresten også det er kuriøst at Spania krever suverenitet over Gibraltar, som soleklart ønsket å forbli i unionen, men det er heller tvilsomt at noen slik enighet kommer i stand. Britene er altfor store kranglefanter til at det blir aktuelt. Og det er kanskje nettopp derfor britene ikke nødvendigvis blir så savnet i EU.
Leder i Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo, professor Erik Oddvar Eriksen, mener det til og med kan virke samlende: «Britene har vært et irritasjonsmoment i EU, som har blokkert for en utvikling mot en politisk union. De har sett på EU som et frihandelsområde, ikke som et politisk prosjekt.
Nå får man bort noen av dem som har hindret integrasjon og lagt kjepper i veien for en fordypning av integrasjon. Det betyr at du får flere sosiale rettigheter, at EU får mer finansielle muskler, at man får et finansdepartement og at organene får makt til å handle slik at de kan opptre mer som en stat».
Hvordan det til slutt blir, vet ingen, men uansett er det godt å tenke på at Thorbjørn Jagland rakk å gi Nobels fredspris til EU før den rakk å smuldre sammen.