Diskusjonene rundt «monsterbygget» i Kvaløyvegen holder like høy temperatur som byggverket, og vil sannsynligvis vare like lenge som byggets lengde. Bygget ble godkjent under det første byrådets regjeringstid i etterkant av en reguleringsprosess som kulminerte med et relativt stort flertallsvedtak i kommunestyret. Bygget ble ikke som man hadde forestilt seg, noe som kommunens fagadministrasjon prøvde å formidle. Det ble rett og slett for voldsomt! Og så starter jakten på syndebukker.

Den første «bukken» blir daværende byråd Britt Hege Alvarstein. Er det hennes skyld? «Hadde det ikke vært for henne hadde det blitt et helt annet bygg», blir det sagt. Kan dette være rett? Det er det ikke enkelt å gi noe klart og entydig svar på. Og problemstillingene er komplekse. Hvis man ser for seg partene i en reguleringssak, består disse – noe forenklet – av tiltakshaver med ditto rådgivere og arkitekt(er), kommunens fagadministrasjon, interessenter og naboer og kommunens beslutningstakere – som altså er våre politikere.

Hver av disse partene «bidrar» i denne prosessen med varierende individuell styrke alt etter planens karakter og virkning. Resultatet av denne prosessen, er sluttproduktet av prosesspartenes samlede prestasjoner. Altså kan man si at det er ingen i prosessen som er helt uten «skyld» eller har all «skyld» for resultatet.

Før jeg kommer til hovedpoenget, vil jeg trå noen skritt tilbake, og til det forrige byrådet og JA-holdningen som ble praktisert. Hvilke forutsetninger lå i denne holdningen? Kan man faktisk si JA til alt? Selvsagt ikke. Hvis vi koker prinsippet om «JA-holdningen» ned til praktisk forvaltning, dreide denne holdningen seg strengt tatt om kommunen som forutsigbar part i plan- og byggeprosesser.

Denne fortolkningen stilte daværende byråd og byrådsleder seg bak. Dette betyr rett og slett at kommunen må holde hva den lover, og ellers opprettholde en aktiv kommunikasjon med forslagsstillere av ulike slag. Kommunen må – under passende premisser – videre kunne godkjenne det som ikke er forbudt. (Sterkt forenklet formulert).

Prinsippet svarer faktisk i store trekk til intensjonene etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Det som ikke er forbudt gjennom plan og bestemmelser, kan godkjennes. Kommunens rolle er i denne sammenhengen blant annet å påvise hjemler for eventuelle avslag i plan og byggesaker dersom byggverket ansees uønsket.

I tillegg kommer den vurderingen man må gjøre ifra sak til sak i forhold til kommunens utbyggingsstrategier. Man kan altså heller ikke tillate bygging der hvor det etter kommunens mening ikke er samsvar med ønsket utvikling og utbyggernes ønsker. Jeg vil tro at dette er noe de fleste politikere kan slutte seg til, uavhengig av partifarge. Men det lå noe mer i JA-holdningen. I hovedsak hviler en slik policy på prinsippet om TILLIT. Og en slik tillit er i det alt vesentlige knyttet til markedets evne til å levere produkter av tilfredsstillende kvalitet.

Man kan selvsagt stille spørsmål ved markedets evne til å levere i henhold til bærekraftige forutsetninger, men prinsippet er faktisk også manifestert i bestemmelsene om ansvarsretten etter Plan og bygningsloven (PBL) for så vidt gjelder utbyggers ansvar. Ansvaret for byggets funksjon og utførelse er lagt til det ansvarlige foretaket – en eller flere, alt etter fagområde.

Kommunens rolle i godkjenningen av byggesakene er i liten grad av teknisk art, men er i det vesentligste knyttet til om det er tilstrekkelig dokumentasjon, om foretakene har tilstrekkelig kompetanse og om bygget er i overensstemmelse med godkjent plan. Kommunens anledning til å påvirke byggenes utforming, kvalitet og omfang vil derfor være når reguleringsplanen prosesseres, og i mindre grad under byggesaksbehandlingen.

Hvilken rolle har så arkitekten i en slik prosess? Apropos tillit – når prosjektets arkitekt presenterer et forslag til plan (som legger grunnlaget for etterfølgende byggverk), ligger det i bunnen at man skal ha tillit til arkitektens vurderingsevne og faglige nivå. Når eksempelvis en byråd blir stilt overfor et prospekt på glanset papir av prosjektets arkitekt og arkitekten bedyrer byggets berettigelse, ligger det en aura av tillit over situasjonen. En arkitekt er en fagperson som forventes å ha ekstreme kvalifikasjoner på estetikk, formgivning og – selvsagt – den samlede arkitektfaglige leveransen. Så hva skal en folkevalgt person i en slik situasjon tro?

Hvis politikerens verdigrunnlag er basert på tillit til aktørene i bransjen, må det vel være greit ettersom dette også understøttes av lovgivningen? Eller er dette ekstremt naivt? Vel, som en slags forklaring på prosessenes utfall – herunder eksempelvis Kvaløyveiens «monsterbygg», kan dette være en antydning.

Jeg unnskylder eller forsvarer ingen. Men når man diskuterer ANSVAR, er dette noe flere aktører i en slik prosess må dele. Og ikke minst gjelder dette arkitekten. Arkitekten skal pr. definisjon ta et samfunnsansvar. Hvis en arkitekt utelukkende tegner det en oppdragsgiver ber om uten kritiske korrektiv, er vedkommende etter mitt syn ingen arkitekt, kun en som tegner på oppdrag. Men jeg ser dilemmaet som kan oppstå. Av frykt for å miste oppdraget, gjør arkitekten som tiltakshaveren vil. Hvis ikke, går oppdragsgiveren kanskje til en annen? Og dette får ringvirkninger. En arkitekt som i bygningsbransjen ikke oppleves å være «vanskelig» eller tviholder på sin faglige integritet, men leverer varene slik utbyggeren ber om, er fristende å bruke.

Det kan virke som om utbyggeren «låner» navn og tittel av arkitekten, for å få det presist som han vil. Det er heldigvis ikke mange slike arkitekter, men de har – av forannevnte grunner – tilsynelatende mange oppdrag.

Slik jeg kjenner bransjen, er balansegangen mellom kvalitet og kvantitet vanskelig. Kvalitet koster og kvantitet gir økonomisk uttelling. Dette er forståelige og rasjonelle premisser. Og livet blir «enklere» for utbyggere hvis man kan hyre villige arkitekter til å utforme byggverk som ikke nødvendigvis prioriterer kvalitet og heller ikke leverer noen verdens ting til omgivelsene, men som gir ønsket effekt på prosjektets bunnlinje.

Det må imidlertid i denne sammenhengen også presiseres at det ikke nødvendigvis er slik at alle utbyggere opererer ut ifra slike premisser. Det er heller ikke gitt at byggverk med høy kvalitet i seg selv og i forhold til omgivelsene er ulønnsomme – snarere tvert imot. God arkitektur skaper faktisk merverdi og gir samfunnet varige verdier tilbake. Nettopp her ligger en av de viktigste arkitektoniske utfordringene, og dette er hovedpoenget.

Arkitektene har som nevnt foran, et enormt ansvar. Byggverk som helt åpenbart ikke er god bygg-estetikk eller som ikke tilfører omgivelsene noen nevneverdig kvalitet, kan ikke en arkitekt med respekt for seg selv være med på. Skal arkitektfaget opprettholde sitt renomme, er det nødvendig at arkitektene bruker sin kompetanse og innsikt til samfunnets og byens beste.

For å kunne utvikle denne byen til beste for innbyggerne, er bærebjelken i en slik utvikling TILLIT. Uten tillit kommer man ingen vei. Poenget er at en slik tillit må kombineres med faglig godt funderte krav og gode retningslinjer for utviklingen i kommunen. Det kan ikke være noen tvil om at dette er kommunens ansvar i plan- og byggeprosesser. Og det må respekteres. Imidlertid er det – som presisert foran i dette innlegget – slik at alle deltakende parter i disse prosessene eier et ansvar for gode resultater.