Særlig gjelder dette et område langs sjøen mellom Sorgenfri og det meget omtalte «monsterbygget» til Pål Berg på nordsiden. Dette arealet er også omsøkt nedbygd / utbygd av grunneiere og utbyggerinteresser.

Johnsen mener at dette arealet må få være i fred som et nærområde for befolkningen. Jeg kunne ikke vært mer enig! Det er helt åpenbart et behov for et slikt areal, en grønn lunge, nært et slikt relativt tett befolket område. Arealet er verdt å kjempe for, og det ligger enda der uten et eneste terrenginngrep.

Det jeg ikke er helt enig med Ann-Kjersti om, er at kommunen må kjøpe arealet for å sikre det mot utbygging. Hvis kommunen hadde hatt ubegrenset med penger, kunne dette selvsagt vært en plausibel løsning, gitt at kjøpesummen er fornuftig.

Men nå er det slik at kommunens ressurser er begrenset. Faktisk sterkt begrenset! Så hva gjør man da? Svaret er enkelt, men betinger politisk standhaftighet og et adekvat plangrunnlag.

Området er under sterkt press. Og det søkes om at arealet skal inngå i kommuneplanens arealdel som utbyggingsformål. Hvis kommunen sier nei til en slik formålsendring, skulle vel problemet være løst?

Tja, vil noen kanskje si, helt til neste valgperiode og neste versjon av kommuneplanens arealdel. Men vil arealspørsmålet fremdeles være i spill?

Her kommer den ønskede politiske standhaftighet inn. DETTE OMRÅDET ER EN DEL AV TROMSØMARKA!

Et rekreasjonsområde for folket som må holdes i hevd som det er nå i all fremtid. Det er politikerne som bestemmer i denne kommunen.

Det kan ikke være slik at «monsterbygget» til Pål Berg skal danne presedens for dette området. La «monsteret» stå alene. Jeg vil påstå at utgangen av dette arealspørsmålet er politikernes ansvar.

Kommunen kan gjennom gode tiltak – med eksempel fra innsatsen i Tromsømarka langs Tromsøya’s høydedrag – legge til rette for økt bruk og tilgjengelighet for befolkningen.

Det er ikke bare dette arealet som er under sterkt utbyggingspress. Hele strandlinjen rundt Tromsøya er ettertraktede utbyggingsområder. Årsaken er enkel, og kan sammenfattes med et enkelt ord: BELIGGENHET! Boliger i fjærmålet er ettertraktet.

Nettopp dette ordet gjør det desto mer verdifullt som tilgjengelig rekreasjonsareal for befolkningen. Tromsøya`s østside har i mange år vært tillatt utbygd, herunder Strandkanten, sentrum, Nordbyen og Stakkevollveien, Breivika, Skattøra osv.

Dette er en del av utbyggingsstrategien til Tromsøbyen. Da er den øvrige strandsonen desto viktigere å sikre for fremtiden.

Vi bor på ei øy. Uten tilgang til eller utsikt mot sjøen, er det hele nokså meningsløst. Ettertiden vil dømme dagens generasjoner. Bygger vi ned den ubebygde vestre strandsonen, mister vi vår rettmessige kontakt med sjøen og må gi tapt på en vesentlig del av Tromsø’s identitet.

Det kan vi ikke tillate. Eller hva?

Les flere debattinnlegg her.