Vi spilte fra morgen til kveld. En gang i uken så vi tippekamp. Siden min eldre bror holdt med Liverpool, gjorde jeg også det. Så enkelt og så greit.

Helten var Kenny Dalglish. Jeg elsket Kenny Dalglish. Verdens beste spiller. Den tettbygde skotten var nøyaktig slik jeg ville bli. Sjefen på laget.

Etter hvert begynte jeg som alle andre i organisert fotball. Som fyllingsdalsgutt ble det Fyllingen som fikk æren av å få den kommende Kenny Dalglish på laget. Det var bare et hinder i veien for min fotballkarriere: Jeg var ikke spesielt god. Ikke den dårligste, men helt klart ikke noe god.

Jeg var blant annet et og et halvt hode høyere enn mine medspillere, noe som man skulle tro var en fordel. Dessverre hadde jeg koordinasjon som en bøtte med poteter. Det var armer og bein overalt. Jeg var i tillegg mager og litt blodfattig, så kondisjonen var heller ikke den beste. Det var absolutt intet ved Ketil Steigen som minnet om Kenny Dalglish.

Så jeg havnet på venstrevingen. Venstrevingen var den plassen de dårligste spillerne ble plassert for å gjøre minst mulig skade. Men vi hadde gode trenere den gangen. Gode på den måten at de så alle spillerne. Vi fikk alle spille og vi hadde det alle gøy. Jeg elsket å spille for Fyllingen.

Hvert år dro laget på turnering. I 1987 skulle vi til den sagnomsuste Etne-cupen. Lite visste jeg da jeg sa farvel til mine foreldre på fergekaien, at jeg var på vei mot min Island-opplevelse.

Kampene i Etne gikk bedre enn forventet og vi kom videre fra gruppespillet og til semifinale. Jeg var med på den måten at jeg fikk mitt kvarter med spilletid hver kamp. På venstrevingen.

Semifinalen ble magisk. Det var 0–0 til langt ut i andreomgangen. Uvanlig resultat for så unge lag. Vi slet. Motstanderne var gode. Som vanlig satt jeg på benken, og sammen med mine medbenkeslitere heiet jeg laget fram. Så skjedde det. Det utrolige.

Bestemann på laget, kapteinen, fikk et kakk i fjeset fra en motspiller og begynte å blø neseblod. Det var ingen bønn. Han måtte av.

Trenerne så fortvilet på hverandre. Sveipet med blikkene over benken, så på hverandre igjen, nå enda mer fortvilet. Så sa den ene, nesten med beklagelse i stemmen: «Ok Ketil! Du må inn!»

Jeg var sjokkert. Inn for kapteinen? Jeg måtte ha hørt feil. Men denne dagen ble jeg tydeligvis regnet som den minst dårlige på benken. Det var ikke snakk om noe omorganisering av laget, jeg ble satt rett inn på en plass spillere som meg aldri skulle spille. Sentral midtbane.

Min gode venn kapteinen overrakte meg til og med kapteinsbindet fra sine blodige hender i det han sjanglet av banen. Jeg kikket på det med ærefrykt før jeg skjelvende trakk det på overarmen og lett fortumlet løp ut på banen.

Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre og hjernen jobbet på høygir. Det eneste jeg tenkte var «løp». Midt på midtbanen betød at hele banen var mitt område. Ikke sånn småjogging langs venstresiden fram og tilbake til motstanderens hjørneflagg som jeg var vant til.

Så jeg løp. Jeg løp og løp. Plutselig fikk vi tak i ballen og den ble sendt fremover. Ut på høyrekanten til der en av våre beste spillere regjerte. Og hva gjorde jeg? Jo, jeg løp. Jeg løp langs midten av banen, mens høyrekanten løp nedover og nærmet seg dødlinjen.

Og da. Da kom øyeblikket som sitter brent i den hjernedelen som lagrer mitt begrensede antall absolutte triumfer i livet.

Han kikket opp. Så etter medspillere. Den eneste som hadde vært med på løpet var meg. Ante jeg en skuffelse i blikket hans? Jeg vet ikke, men jeg var uansett på vei inn i sekstenmeteren, nesten til straffemerket da innlegget kom.

Som i sakte film kom det, langs bakken, direkte mot meg. Ballen trillet perfekt imellom motstanderens back og midtstopper. Alt lå til rette for at jeg skulle fomle det til og bomme på ballen. Men denne gangen, akkurat denne gangen traff jeg perfekt.

Ballen klistret seg fast til innsiden av foten og jeg smelte til. Jeg husker motstanderens keeper slengte seg. Men forgjeves. Han var sjanseløs. Ballen dundret i mål. Tiden sto stille. Jeg snudde meg og så noe jeg aldri hadde sett før.

Alle mine medspillere løp mot meg. De kastet seg over meg. Klappet og klemte meg nær sagt overalt. Min magre, bleke og hengslete kropp falt over ende med hele laget oppå meg. Det var ville tilstander.

Men det aller beste var at da jeg så bort på benken jublet trenerne like mye. De hoppet opp og ned og veivet med armene i luften. Jeg var matchvinner i semifinalen i Etnecup.

Finalen tapte vi 4-0, så vidt jeg husker. Jeg fikk starte kampen som venstreback og ble byttet ut i pausen uten å ha vært noe særlig borti ballen. Men den semifinalen. Den glemmer jeg aldri.

Det ble aldri noe annet enn en benkesliter av meg. Og noen få år etter, da vi var blitt så gamle at laget skulle toppes, var jeg ikke i nærheten av å nå førstelaget. Jeg ble som mange andre henvist til oppsamlingsplassen på 2.-laget.

På det tidspunkt var jeg for lengst komfortabel med at noe Kenny Dalglish-kloning ble jeg aldri. Så jeg sluttet i fotball med lett hjerte. I flere år så jeg aldri en fotballkamp. I studietiden ble min interesse vekket til live igjen og kjærligheten til Liverpool blusset opp igjen.

I dag minnes jeg min egen fotballkarriere med glede. Godt kameratskap og flotte kamper både fra benken og som venstreving uten særlig ballkontakt. Men med flinke trenere som tok vare på både talentfulle og talentløse. Håper det fortsatt er slik.

Men jeg glemmer aldri en ettermiddag i Etne i 1987. Da! Da var jeg Kenny Dalglish. I minst fem minutter.

Så da jeg nesten 30 år etter satt i sofaen med min kjære og så dommeren blåse av kampen, og islendingene hadde banket England, og kommet seg videre mot absolutt alle odds, tenkte jeg at jeg vet akkurat hvordan dere har det nå.

Dere har det akkurat som en tolvåring hadde det på i semien i Etne-cup i 1987. Ingen trodde dere kunne gjøre det. Ikke dere selv en gang. Men dere gjorde det. Og alle elsker dere.