De er en stor ressurs i samfunnet. Det er en stor misforståelse å tro at religion og politikk kan skille lag. Det er en like stor misforståelse å innbille seg at vi får større frihet hvis vi lever i et gjennomført sekularisert samfunn.

Men hvis religionen får en for sterk politisk makt, mister demokratiet sin makt og vil i verste fall opphøre.

Norge er ingen totalitær stat som skal bestemme over borgernes holdninger. Hva vi som borgere tenker og lyster har ikke staten noe med. Men det er en forutsetning at vi holder norsk lov. Og det gjelder alle, både kristne og muslimer!

Da vil staten ikke blande seg opp i hva den enkelte tror på!

Med den innvandring vi har hatt og den globalisering, vi står overfor er vi blir vi nødt til å drøfte og forholde oss til hvordan vi sikrer et fellesskap som kan romme mangfold og ulikheter på en positiv og god måte.

Norge må ikke ende med at bli et geografisk område høyt mot nord hvor forskjellige grupper lever i parallelle samfunn med vidt forskjellige normer om hva som er riktig og galt.

Vi må forstå hverandre, ikke bare språklig, men også når det gjelder hverandres handlinger og levemåte. Vår kulturarv bygger på respekt for andres tro.

Men der alle tenker likt, tenkes det ikke særlig meget. Den tid da alle tenkte likt er for lengst forbi. Vi må vel tilbake til 1950-tallet, men selv den gang var det noen som tenkte annerledes. På mange måter er det positivt at vi er forskjellige og tenker ulikt.

Vi lever i et flerkulturelt samfunn. Mangfoldet er viktig. Også vår kristne kulturarv viser det.

Kulturen er svært forskjellig hos en ortodoks kristen i Oslo og en baptist fra Tonstad, en radikal kristensosialist fra Tromsø og en karismatiker fra Fredrikstad, en kristenfundamentalist fra Ålesund og et «vanlig» kirkemedlem i Hamar.

”Den kristne kulturarv” er og blir mangfoldig. Det er neppe mulig å snakke meningsfylt om det kristne livssynet i bestemt form entall!

Men verdier og normer er og blir viktige. Det kommer ikke av seg selv. De må læres og fremfor alt, de må vedlikeholdes.

Det er det som er i ferd med å glippe. I en tid hvor vi utsettes for sterk påvirkning og press fra mange kanter, er det viktig at våre valg bygger på de kristne og humanistiske verdier. Disse kan vi best få sammen med andre, i familie, på arbeidsplass, på skole og universitet, gjennom kirker og bedehus, moskeer, templer og synagoger og andre ulike forsamlingslokaler.

Vi bør uansett livssyn be om en kollektiv vekkelse, en vekkelse som tar vare på våre røtter og verdier som kan gi oss trygghet til å møte det ukjente og fremmede.

Men vekkelsen vil trenge oppfølging gjennom kunnskap og forankring. For våre fellesverdier og normer krever både kunnskap om egne og andres kultur og livserfaring. Og de må ikke minst vedlikeholdes! Røttene trenger næring. Ellers vil det som binder oss sammen smuldre opp!

Men uenighetskulturen har kommet for å bli. Derfor er det en forutsetning at vi snakker sammen, har en løpende dialog hvor vi også tar opp tabubelagte tema som det til daglig er vanskelig å snakke om.

Ifølge Ibsens dr. Stockmann i «En folkefiende» lever en normal bygget sannhet i 17-20 år, i høyden 20 år. Bibelen og Koranen må nytolkes. Da kan både kristne og muslimer tilpasse seg den tiden vi lever i.

Gjør vi ikke det, vil det lett oppstå konflikter, noe vi opplever når en fundamentalistisk mulla får for stor plass i det offentlige rom.

I dag er det ikke så langt fra en norsk bygd eller by Brussel og Paris. Og redselen for religiøs fundamentalisme i samfunnet er til å ta og føle på. Muslimsk fundamentalisme skremmer.

Militante islamister kan slå til der vi minst venter det, også her hjemme. Det må vi lære å leve med! Denne utrygghet har blitt en del av vår virkelighet. Men selv om trusler og terrorfrykt har blitt en del av livet, må vi se fremover.

Det har blitt flere typer nordmenn. Og flere typer vil det sikkert bli.

Gud har skapt oss og gitt oss en viss porsjon sunn fornuft! Kanskje kunne denne fornuften brukes til en fruktbar dialog? De som ikke forandrer mening i løpet av livet er ikke underveis, noe vi alle bør være, både som nasjon og enkeltpersoner.

Nettopp derfor trenger vi møteplasser hvor vi kan sette ord på det vi tenker og føler. Da kan vi kanskje oppleve at det er mulig å leve med en uenighetskultur?