Daværende landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) hadde følgende forklaring til endringene: «Denne moderniseringen av regelverket vil gjøre det enklere for forbrukerne å finne informasjon om alkoholprodukter».

De fleste kan nok være enig i at enkelte paragrafer var rent latterlige – som idiot-forbudet mot å vise bilder av vinflasken man kan kjøpe via Vinmonopolets nettside. Et annet ganske uomstridt grep var å la Mack og andre bryggerier få lov til å omtale sine produkter på nett på en nøktern måte i tekst og bilde.

Men ikke alt i lovendringen er like enkelt og fornuftig, slik iTromsø har skrevet om denne uken. Vinmonopolets mulighet til å arrangere drikkekurs for kundene er en liberalisering som man kan – og bør – sette et stort spørsmålstegn ved. En av Vinmonopolets viktigste oppgaver er å forvalte et statlig rusmiddelmonopol – som i sin tur baserer seg på den politiske ambisjonen om å redusere skadevirkningene som følger av alkoholkonsum.

Er det ikke da særdeles problematisk at polet skal gi kundene kurs for å øke deres kunnskap og kompetanse om å drikke alkohol? Polet selv mener at drikkekurs og prøvesmakinger er kundepleie – og at det er et svar på en økende etterspørsel fra publikum. Mulig det. Vinmonopolet argumenterer også med at drikkekursene er en del av visjonen om å være «Norges beste faghandel».

Men dette er en enbent argumentasjon, og det statlige alkoholmonopolet glemmer noe viktig. Vinmonopolet kan nemlig ikke sammenlignes med en fargehandel eller et trelastfirma. Nordmenn går ikke til grunne medisinsk, sosialt og økonomisk fordi de har et overdrevent oppussingsbehov. Det gjør de når de drikker for mye alkohol.

Det er få institusjoner i Norge som har like stor støtte i befolkningen som Vinmonopolet. Det er vel strengt tatt bare de mest outrerte liberalistene som ønsker at andre enn staten skal håndtere vårt alkoholforbruk. Årsaken til det er helt enkelt at alkohol er noe herk om man ser hovedsakelig sosialt og helsepolitisk på saken. Sjekk iTromsø og Nordlys etter hvilken som helst helg. Begge avisene er tapetsert med notiser om fylleri og bråk. Og dette er kun den synlige effekten av drikkingen, de skjulte sosiale og medisinske kostnadene alkoholen fører til er enorme.

Jeg er glovarm tilhenger av polet – ikke minst fordi de ansatte er så kompetente. Jeg får god info og lærer noe nytt stort sett hver gang jeg er innom. Men det er jeg som er den aktive, det er jeg som spør og graver – og de ansatte responderer på meg, ikke omvendt.

«Du dricker vin för njutningens skull. Men jag gillar vin, för då blir jag full». Cornelis Vreeswijks låt «Slusk Blues» setter tonen litt til problemet vi snakker om. All forskning – bokstavelig talt – viser at økt tilgjengelighet til alkohol og positiv oppmerksomhet rundt drikking fører til økt forbruk.

For de fleste av oss er dette ikke et akutt problem, vi klarer å forholde oss til alkoholen på en måte som ikke er ødeleggende. Og jeg tror ikke at et statlig kurs i norditalienske viner vil endre på dette. Men for en voksende del av befolkningen er drikkingen blitt et problem.

Sett i lys av det skal vi da la den samme institusjonen som er satt til å redusere forbruket samtidig få være en aktiv – og positiv – formidler av drikkekultur?

Beklager til alle mine venner i Vinmonopolet: Jeg sier nei. Dette er ikke deres jobb.