Engelsk syke var et begrep engang i tiden. Det var da arbeidsfolk på øygruppen i vest led av D- vitaminmangel og jobba i osen fra kullfyring, samt støv og skodde slik forfatteren Charles Dickens kunne fortelle om det. Bildene av et grått/foggy London har forfulgt oss TV-seere i en generasjon nå.

Rakitt heter sykdommen egentlig, og forårsakes visst egentlig av ovenfor nevnte tilstander. Lite sollys, lite fisk og derav mangel på dette vitaminet som solen forsyner oss med når huden utsettes for lyset fra den livgivende kula der oppe. Konsekvensen er at skjelettet svekkes og en får vansker med å rette ryggen. I tidligere tider kunne en derfor se sykdommen på mennesker som ikke klarte å gå helt oppreist.

Det er veldig lett å bruke dette bildet på det folket som nettopp ville ut av Den Europeiske Unionen med 52 prosent av stemmene i folkeavstemninga. Et krumbøyd og svekket folk helt inn i skjelettet. Enda enklere er det fra fotballens verden å trekke fram EM-kampen mot Island. En gjeng med sveklinger som ble banket flat av «feskarfotball» fra nord.

Det er også flere av oss som husker torskekrigen hvor Island kappet trålvaiere med rene piratskuter, bare utstyrt med en svær krok formet som en kniv kvass nok til oppgaven.

Og ja, vi husker også finanskrisen hvor Island til slutt slapp å betale bankregningen til den Britiske finansnæringen, og levde høyt etterpå.

Listen over britiske nederlag for Island kan altså gjøres fryktelig lang, om en ønsker det.

Men det er ikke slik vi husker folket i Storbritannia. Det er nemlig her vi finner de mest glødende patriotene i fotballverden. De som mer enn gjerne blør for klubbene sine. Det gjelder både spillere og publikum. Det er den samme gjengen som vant krigen for at de blånektet å gi opp overfor stor tysk overlegenhet. Som led seg gjennom krigsårene med store forsakelser, og som vi har å takke for vår frihet i dag.

Nå for tiden er det nok av både fisk, sol og D-vitaminer på De britiske øyene. Engelsk syke eller Rakitt er vel stort sett blitt historie nå.

Det er imidlertid noen unntak det kan være verd å trekke fram i disse dager. Det gjelder der hvor ryggraden ikke er helt til å stole på, og hvor en kan mistenke en slags diagnose.

Det gjelder frontfigurene i Brexit-kampanjen.

Nigel Farage i dette ytre-høyre partiet UKIP som bare jobba med å få Storbritannia ut av EU. Han trakk seg fra alle verv for noen dager siden, fordi jobben hans var gjort, kunne han fortelle oss.

Mer feil enn dette kan det ikke bli. Det er nemlig nå jobben begynner. Hvordan skal gjengen på andre siden av kanalen forholde seg til resten av Europa i fremtiden? Det har han ikke noe svar på, for han stakk bare av, og skal følge den smertefulle prosessen velgerne hans må igjennom fra posisjonen sin som innvalgt i EU-parlamentet.

Den andre guruen. Boris Johnson. Som spratt rundt og var sjarmtroll i hele kampanjen, men som nå ikke er å få øye på. Han skulle bli ny statsminister i Storbritannia, men ble effektivt stengt inne på det politiske bøttekottet av sine egne. Tok han opp kampen? Nei, det gjorde han ikke. I stedet sendte han ut en pressemelding hvor god jul og godt nyttår egentlig var hovedbudskapet, før han forsvant.

Kritikken gjelder også Labors/Arbeiderpartiets nyvalgte leder Jeremy Corbyn som mange i eget parti mistenker for å heie på Brexit-kampanjen til tross for at partiet hans sto for det motsatte synet. Mannen var stille som en mus under hele innspurten av Brexit-kampanjen, og nå forsøker partiet å kvitte seg med ham, naturlig nok.

Undertegnede skal ikke her ta stilling til hva Storbritannia skal, og ikke skal, med tanke på Den Europeiske Unionen. Men noen må stille opp å snakke med de tusener på tusener som nå marsjerer i gatene på De britiske øyene for å kreve saken tatt opp igjen. De mener seg løyet fulle av lederne for Brexit-kampanjen, hengt ut som rasister osv. Ingen vet i dag heller om Storbritannia har nerver til å starte utmeldinga av EU. Det er nemlig EU som sitter med de beste kortene på hånda i dette spillet. Det står om adgang til det indre markedet i EU og retten til selv å bestemme over flyten av arbeidskraft på tvers av egne grenser.

Om en vil lære noe av dette, kan en allerede nå konstatere at puddingene forsvant når det krevdes som mest.

Det er egentlig ganske vanlig, når en tenker etter.

At den engelske syken, eller Rakitt, var en mangelsykdom som stort sett rammet arbeidsfolk i gamle dager.

I dag ser det imidlertid ut til at skjelettet til velfødde folk i de øvre samfunnslag ikke tåler stort, det heller.

Egentlig helt vanlig, det også.

Herman Kristoffersen skriver for iTromsø fra sidelinja.