I 1991 fikk vi det som het Samordnet transportplan. Fra 1993 ble Tromsø en av landets ti miljøbyer. Erkjennelsen av at byspredningen ikke kunne fortsette – både av økonomiske og miljømessige årsaker – lå til grunn. Dette arbeidet har gitt resultater; arealbruken i Tromsø er blitt mer fornuftig de siste 25 år. Selvsagt ikke uten strid.

Jeg skal være så fri å hevde at Nordlys, som viktig organ, ikke alltid har vært en oppegående aktør i debatten om byutvikling og arkitektur i et så fremskutt bysamfunn som Tromsø. Populistiske lettvintheter har dominert. Den nylig avholdte «monsterbygg»-kampanjen holder jeg som en pedagogisk katastrofe i så måte.

Skal vi imidlertid prøve å besvare Vigdis Bendiktsens spørsmål, kan vi jo begynne med noen sammenlignende øvelser.

Mange presumptivt oppegående mennesker blir rasende, og himler med øynene, når man bruker Manhattan-eksemplet. (Det oppsto under «Spillet om Tromsø» på 1990-tallet. Knut Eirik Dahl kalte det «Manhattan Transfer».) Utgangspunktet er at Manhattan er 55 kvadratkilometer, altså bare to og en halv ganger så stor som Tromsøya (22 kvadratkilometer).

På Manhattan bor det cirka 1,6 millioner, på Tromsøya bare cirka 38.000 (og da påstår noen at «øya søkk i havet»).

Med samme befolkningstetthet på Manhattan som på Tromsøya, skulle altså Manhattan ha søkt i havet da øya hadde 100.000 innbyggere (og det er lenge siden). På samme måte ville Tromsøya, med Manhattans befolkningstetthet, rommet 650.000 mennesker. Men dette skal som sagt ikke tas bokstavelig. Selvsagt ikke!

Likevel sier det oss noe om at arealene på Tromsøya er dårlig utnyttet. En lett tankeøvelse sier en at det iallfall burde vært plass til 60.000-70.000 mennesker her. Vi kunne hatt hele Kvaløya til gode. Så vet jeg om noen som fremstiller det som om Tromsøya, med en befolkningstetthet på cirka 1700 pr. kvadratkilometer, er ekstremt tett befolket.

De henviser til at f.eks. Nederland har en befolkningstetthet på cirka 400 pr. kvadratkilometer. Imidlertid kan man ikke blande sammen befolkningstetthet i byområder og i et land sett under ett på denne måten. Hvis byene i Nederland hadde samme (lave) befolkningstetthet som Tromsøya, ville det nok gått kraftig ut over natur og friområder i et så arealknapt land.

Hva er så normal befolkningstetthet i byer? Tja, på Grünerløkka antar jeg at det bor 25.000 pr. kvadratkilometer. Og befolkningstettheten i daværende Tromsø kommune i 1950 (som nesten bare omfattet bykjernen) var cirka 10.000 per kvadratkilometer.

Det er en tendens til at denne viktige debatten forvrøvles, både bevisst og ubevisst. Men jeg tror ikke noen har uttrykt at jo høyere man bygger, jo mer urbant er det – for det stemmer ikke. Urbanitet utgjøres først og fremst av TETTHET og livet i gater og byrom i en organisert bystruktur. Med normal bytetthet ville det, som antydet, vært plass til minst 70.000 mennesker på Tromsøya i en velregulert bystruktur.

Ingen hus hadde behøvd å være høyere enn tre til fem etasjer (hvis det skulle være et mål i seg selv). Og vi kunne hatt store, bymessige parker og adskillig større friarealer enn i dag. Men siden vi nå har det bebyggelsesmønsteret vi har, som er lite arealeffektivt, får vi prøve å gjøre det beste ut av det.

Den lille bykjernen er omringet av dårlig regulert, spredt småhusbebyggelse (av ikke altfor høy arkitektonisk standard). Ideelt sett burde noe av den dårligste bebyggelsen (særlig nordover Stakkevollveien, og kanskje helt opp til Dramsveien) vært sanert, og erstattet med gode, gammeldagse bykvartaler med en gjennomsnittlig byggehøyde på, la oss si, tre etasjer.

Siden dette neppe er aktuelt, må vi drive en form for fortetning. Da er det en fordel at vi kan koste på oss noen spektakulære byggverk innimellom alt enebolig-gjespet. Gjerne i form av enkelte høye, slanke blokker som «topografiske punkter» for å markere at det tross alt er bylandskapet som er viktigst akkurat her. Tromsø bør fremstå som en urban oase i en subarktisk ødemark.

Videre MÅ det bosettes flere mennesker i sentrum. I så måte er det lite hensiktsmessig at det for store deler av byen gjelder reguleringsplaner som må ansees som utdatert. I kvartalet hvor jeg bor, har firmaet Totalrenovering kjøpt Storgata 104-106-108. De ønsker å bygge høyt og slankt mot Skanckesmuget med lav bebyggelse innover i kvartalet (helt inn til vår eiendom).

Dette stiller vi oss positiv til, men planene står i stampe pga. naboprotester (fra folk som selv ikke bor i kvartalet), og ellers pga. rigide fortolkninger av regulativer som har som utgangspunkt at folk helst ikke skal bo tett i by. Faren for at prosjektet oppgis, og forfallet fortsetter, er overhengende. Det burde bekymre kommunale myndigheter mer enn det tydeligvis gjør.

Den største trusselen mot Tromsøs rolle som både levende og ledende by i landsdelen, er en tendens til spissborgerlig sneversyn som har fått utvikle seg uforstyrret gjennom mange år. Det er byfiendtlige holdninger; idealet om å bo i enebolig med minst trekvart mål tomt står fortsatt foruroligende sterkt.

Når lokale medier, i sin evige jakt på konflikter og skandaler, kaller byggeprosjekter på fire-fem etasjer for «gigantutbygging», «monsterbygg» og desslike, så forkludrer de ikke bare normal språk- og begrepsforståelse. De utøver også en farlig propaganda mot utviklingen av Tromsø by.