Sideblikk

Nyhetsankeret – fluen på veggen

Ifølge kalenderen skal det være sommertid, og noe av det minst tiltrekkende med sommeren er svermer av fluer som svirrer rundt og irriterer vettet av de fleste av oss – i alle fall de som har noe vett å irritere.

Portugal's winning EURO 2016 team ride in an open bus onn their return to Lisbon, Portugal, July 11, 2016. REUTERS/Pedro NunesFoto: STRINGER

meninger

Samtidig er det en flue som både du og æ er veldig interessert i å være, sånn dann og vann. For hvor ofte ønsker ikke både du og æ å være fluen på veggen?

Hver gang det skjer noe et eller annet sted som er så spennende at ørevoks smelter og ørene flagrer av nysgjerrighet dukker ønsket om å være fluen på veggen opp. En posisjon som vil gi oss tilgang på viten som ingen andre kan matche når nyheter og sladder skal formidles til venner og bekjente. Vi ville blitt helt konge i ethvert selskap med søkende ører, på leting etter sensasjoner.

Fluen på veggen snapper opp informasjon som ligger over det informasjonsnivået som du og æ til vanlig bærer rundt.

En informasjon som inneholder mye mer enn det vi trenger å vite – eller har godt av å vite. Det er en viten som vil gi ekstra tyngde i diskusjoner og informasjonsutveksling, spesielt etter at kaffetreffene for godt voksne menn har tatt helt av, så spres oppsnappet informasjoner som ild i tørt gress. Kaffedrikkende voksne menn er nå over alt.

Med lillefingeren småstivt og elegant i spenn, der de nipper til sin daglige koffeindose. I ivrige skråsikre diskusjoner rundt mer eller mindre sannferdig viten om det meste, men mest om snøen som falt i fjor. Naturlig nok, i og med at korttidshukommelsen er deres største utfordring. I tillegg til å holde noe passe stivt. Altså lillefingeren.

Men informasjon er makt. Jo, mer informasjon du og æ besitter, desto større makt har vi. Vi blir verdsatt, respektert og sågar fryktet ut fra tyngden av vår viten. Av og til vet noen mer enn de har godt av å vite.

Og de som blir sparket midtskips av den viten synes naturlig nok ikke noe særlig om den informasjonsflyten. Men slik er nå livet. Ikke alle liker det samme. Bestandig. Og til samme tid.

Men saken er vel det at du og æ egentlig ikke behøver å være fluen på veggen for å snappe opp nyheter som gir pondus. Det er bare å følge med i medias mange forsøk på å gi oss informasjon utover det normale.

Utfordringen er at du og æ er opplært til å tro på alt som media legger frem for oss. Det er, mine damer og herrer, som å tro på at også julenissen er et resultat av en jomfrufødsel. Det er forresten ganske logisk å tro på det. For nissen dukker alltid opp på julaften og ser likedan ut – år etter år.

Men uansett, så leste jeg for en tid tilbake at to unge kvinner skal forske på hvordan menn sjekker. Det er nok noe av det mest kreative sjekketriks du og æ har vært borte i.

Kvinnene kan velge ut de menn de vil sjekke opp, uten at de utvalgte egentlig skjønner at de blir sjekket – i alle fall ikke før det er for sent.

Her er et godt tips til sjekkedamene: Skal de finne ut mest mulig om kreativ sjekking, så bør de ta en prat med menn som ikke er blant de kjekkeste. De som ikke kan bruke utseende, status og pengebok som sjekketriks.

De som må være kreativ og sjarmerende utover normal sjekkestandard. De som må jobbe hardt for føden.

En god kompis av meg brukte alltid samme sjekketriks med stor suksess. Hver gang han hilste på kvinner og de sa hva de het, svarte han alltid: «Æ e så skrekkelig dårlig på navn. Æ e veldig mye bedre på tall. Så gi mæ et nummer. Det vil vi begge huske. Godt. Og veldig lenge».

Et annet kreativt innslag var en nyåpnet frisørsalong som ønsket å friste med et glass rødvin til kunder som kom for å bli klippet. «No blir det liv – rai, rai», synger DDE. Det bør bli standardmelodien i salongen.

Her vil du og æ etter en lystig klippestund komme i skikkelig godt humør. Men hvis frisøren tar seg et glass vin sammen med alle sine kunder, tror jeg at det er lurt å bestille time for klipping først på dagen. De som klipper seg sent på dagen etter frisørens mange inkluderende vinglass, vil fort kunne se «sschånn ssirka fiiiiin ut».

Husk også at vin løsner på ethvert stramt tungeband. Så knip igjen slarva, ellers kan det bli mange artige stunder i alle fall for dem som lytter. For du vet at de som prater, sår. De som lytter, høster.

Det finnes som du sikkert vet mange kjente og etterspurte soner, både mentalt og fysisk. En sone som er sterkt undervurdert, men som er pådriver til mangt og mye av våre holdninger og handlinger, er komfortsonen. Sjekker du og æ årsaken til hvorfor noen av oss oppnår suksess eller på andre måter flyttet grenser.

Da vil ofte svaret være at de til stadighet har utfordret og utvidet sin komfortsone. De tør å gjøre noe vi andre ikke tør. De utfordrer seg selv. De flytter grenser, og de gjør det ofte. For når de har etablert et nivå ved å mestre en satt komfortsone, må de fortsette med å utfordre og utvide sin komfortsone. Til et nytt nivå. Gang på gang. Vi kaller det for utvikling.

Se på fotball-EM. Der spilte lagene som oftest drittkjedelig fotball. De utfordret ikke sine komfortsoner. De spilte stort sett på det sikre og trillet ballen seg imellom på egen banehalvdel, noe de med stor sikkerhet og kjedsommelighet mestret.

Redselen for å tape var større enn lysten til å vinne. De utfordret ikke sin eller lagets komfortsone, og dermed ble det stort sett et trygt kjedelig spill.

Men der spillere flesket til og ga ny mening i hva fotballunderholdning skal være, er kunsten å falle. Spillerne ramlet og ynket seg bare det ble pirket borti dem. De så ut til å ha så store smerter at en fødsel til sammenligning bare blir et lite myggstikk.

Men så styrtet lagets Snåsa-mann inn på banen, klappet på den halvdøde spilleren, følte litt på det kroppslige ”katastrofeområdet”, la på litt is-spray, fortalte noen salige ord – og vipps så var smertene over. Da var spilleren helbredet.

Alle spillere med respekt for seg selv har armer som er smekkfulle av tatoveringer. Det kan se ut som om de har vært i barnehager og latt unger gå helt berserk med blekk og penn. Og for ikke å glemme topp-pynten. Hårsveisen. Den er så kreativ at enhver saueklipper blir blank på øynene av misunnelse.

Det er slik at når det scores et mål, sitter jeg måpende og ser på. Ikke av målet, men alle de himla merkelige sveiser som ligger i en stor haug på banen når spillerne feirer målet med gruppekos. Vi flirte litt før i tiden over merkelige sveiser og tatoveringer innfødte som bodde langt unna sivilisasjonen hadde når filmteam fant frem til dem.

I dag behøver vi ikke sende noen langt ut i villmarka for å filme slike syn. Det er bare å se på en fotballkamp. Der er de. Tatoveringer og merkelige sveiser. Samlet på spillere.

Vi kan lure på om alle kreative toppdekorasjoner og tatoveringer er der for å ta oppmerksomheten bort fra den mangelfulle underholdningen i dagens fotballkamper.

Det sies at alt du trenger her i livet for å lykkes er mye uvitenhet – og stor selvtillit. Det høres som en grei konklusjon, både for overbetalte fotballspillere og mannlige sjekkere.

Eller hurr?