Man slutter aldri å la seg fascinere av hvor kjapt en farsott brer om seg. Sommerens «må ha»-fenomen er soleklart Pokemon Go, et mobilspill som får både unge og voksne til bokstavelig talt å gå mann av huse.

Siden lanseringen 6. juli, har Pokemon Go passert 10 millioner spillere. I Norge har det bare vært tilgjengelig en uke, men allerede to dager etter lansering var parken ved Domkirka er fylt til randen av folk som gikk og kikket i mobilen mens de pratet sammen. Overalt rundt i byen finner man grupper på tre eller fire som sammen jakter på den neste «gymmen», stedet hvor de kan kjempe mot andres pokemon’er. Og slik er det ikke bare her, men verden over.

Unge entusiaster får ha meg unnskyldt for ikke å utrope det til det største som noensinne har skjedd. Opp gjennom tiden har vi nemlig puslet med jojo, Rubiks kube, Beyblades og Donkey Kong. Vi har samlet på fotballkort i papp, og senere som klistremerke, og siden 2000-tallet har det gått i Pokemon-kort og «Dracco heads». Samlevariantene minner litt om de gode, gamle serviett- eller frimerkesamlingene, eller bilnummersamlingene, for dem som var riktig nerdete. Forskjellen er at de nyere samleobjektene gjerne har en virtuell bonus.

Les mer: Se bilder av Pokemon-jakten i Kirkeparken

Noen av de senere års trender har utspring i vår egen navlebeskuing. Vår ubeskrivelige trang til å dokumentere alt vi gjør, førte til selfie-trenden, som alle fra Obama til bestemor på Kaldfarnes hev seg på. Selvfølgelig måtte denne få sine mer obskure halvsøstre, så som «planking», hvor man tok mobilbilder poserende som en, øh, planke, og den erotiske varianten «naking», som gikk ut på å bli avbildet naken med ryggen til på eksotiske lokasjoner. VG var spesielt begeistret for akkurat denne.

Sommeren for to år siden ga oss «hopp i havet»-trenden, hvor filmer av folk som plumpet ut i sjøen teppebombet sosiale medier. Året etter var den erstattet av «ice bucket challenge», en versjon av «hopp i havet», bare at man her skulle helle en bøtte iskaldt vann over seg selv.

Noen ganger har bølgene vært av enda mer fysisk art, så som breakdance, skateboard og «Jackass»-stunts. Disse har uten unntak blitt fulgt av en tsunami av advarsler fra ekspertene om hvor farlige de er. Skadene man fikk etter å ha prøvd «Jackass»-stunts, var i grunn ikke verre enn dem man 25 år tidligere fikk av å leke Tarzan, men det fikk heller være. Norge klarte også, som eneste land i verden, å ta den moralske panikken til et slikt nivå at vi fikk skateboard forbudt i hele ti år!

Les mer: Her finner du Pokémons i Tromsø

Av de morsommere massehysteriene, finner man «flash mobs», som gikk ut på at en rekke mennesker møttes på offentlig sted og plutselig begynte å gjøre snodige handlinger samtidig. Putekrig mellom hundrevis på et torg, kan være en slik. Varianten som gikk best her til lands, var «Harlem Shake», hvor man på et tidspunkt i sangen med samme navn plutselig gikk over til å utføre bisarre dansebevegelser.

Mens næringslivet klør seg i hodet over hvordan de skal få gjort penger på Pokemon Go-fenomenet, kan Oljefondet gni seg i hendene over at interessen har ført til at Norge har blitt 1,35 milliarder kroner rikere, ettersom vi eier 0,73 prosent av aksjene i Nintendo, som har lagd spillet.

Der senere års store nettspillsuksesser som «Candy Crush» og «Minecraft» ble beskyldt for at de fikk barn til å sitte mer på rommet, gjør Pokemon Go det motsatte. Aldri har de unge vært mer klare for å gå ut. At pokemoner er plassert på så snodige steder som Tromsdalstind, gjør at man til og med står i fare for å komme i form, hvis man er ekstra ivrig. Om en spillbesettelse bidrar til noe slikt, er det vanskeligere å mislike den.

Les mer: Pokémon Go-spillere ødelegger Tromsømarka

Det finnes imidlertid dem som gjør det. En del lesere har fått overdose om fenomenet allerede. Ettersom så enormt mange spiller det, er det også stor interessere for å lese om Pokemon Go. Derfor har samtlige av landets aviser, også iTromsø, pøst ut artikler om det. Den spydige kommentaren fra en leser på vår sist publiserte Pokemon-sak, summerer imidlertid opp hvordan dem som ikke er bitt av basillen ser det: «For en fantastisk nyhet. Gleder meg til å lese om den i papirutgaven. Hvilken type Pokemon var det? Kjempen den hardt imot? Så spennende.»

Vi trenger ikke å forstå fascinasjonen, bare godta at det i dette tilfellet er sånn. Og i den korte perioden bølgen står på, kan vi glede oss over historier om Pokemon-jegeren som i stedet fant et lik, den utro kjæresten som gjennom app’en blir fersket hos eks-dama, pressekonferanser i Det hvite hus som blir forstyrret av at en journalist spiller og fangen på rømmen som ble arrestert da han var på Pokemon-jakt rett ved politihuset.

Hvordan klarte vi oss egentlig uten spillet?