Statsminister Erna Solberg (H) sendte i sommer en Facebook-takk til en stor – og ikke alltid like godt synlig – gruppe mennesker som bruker sin fritid til en innsats for andre: ”Som kakebaker på bygdedagene, som parkeringsvakt på fotballturneringen, som lydtekniker på den lokale musikkfestivalen, som guide på museet, som sjåfør til speidersamlingen.

Noen frivillige bidrar sågar til å trygge eller berge liv, for eksempel som badevakt, deltaker i det lokale hjelpekorpset eller personell i den alpine redningsgruppen”. Takken er høyst berettiget, og den har sin gyldighet året igjennom.

Målinger har vist at seks av ti nordmenn bidrar med frivillig innsats i minst én organisasjon, noe som anslagsvis gir 140.000 årsverk – tilsvarende en verdi på 77 milliarder kroner.

Summen er i seg selv tankevekkende. Dette handler imidlertid om noe langt mer enn hva stat og kommuner ville ha måttet ut med for å besørge det samme tjenestetilbudet. Det handler om det limet frivilligheten utgjør i samfunnet, mellom den offentlige og den markedsstyrte sektoren.

Den norske dugnadsånden genererer verdier – av mellommenneskelig og nærmiljømessig art – som ikke lar seg måle i milliarder.

Frivillig sektor inngår i det vi gjerne, om enn litt upresis, kaller den norske samfunnsmodellen. At de umålbare verdiene er store, betyr imidlertid ikke at frivilligheten er gratis. Å samle inn penger krever sin del av arbeidsinnsatsen.

Da blir det en god nyhet når NRK nylig kunne melde at flere skolekorps, idrettslag, humanitære organisasjoner osv. nå får godkjent sine søknader til Lotteritilsynet, som følge av et endret regelverk. Gode nyheter – og utvilsomt gode investeringer – er det også når frivillige organisasjoner tildeles midler fra offentlige budsjetter.

Samtidig peker lederen for paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen, på rollen som vaktbikkje overfor myndighetene, ved å ”være folkets stemme når ting ikke fungerer”.

Et vellykket samspill mellom frivillige organisasjoner og myndigheter krever en balanse mellom nært samarbeid, rause tilskuddsordninger – og kritisk distanse. Denne gjensidige utfordringen ligger der, midt i en velfortjent, sommerlig takk fra politisk toppnivå.