Tromsø er en pussig by. Vi bruker tiår på å krangle om plasseringen av enkeltbygg i sentrum, leie- og ølprisene er latterlig høye og sentrum er preget av tomme lokaler. Alt fra «fine dining»-steder til indiske restauranter må legge inn årene, og barene sliter med å holde besøket oppe i ukedagene.

Samtidig er Tromsø Norges ubestridt beste festivalby. Kanskje verdens.

Rakettnatt er akkurat avsluttet, med alle billettene revet bort i god tid før den startet. Arrangørene innrømmer at de glatt kunne solgt 8.000 til hver av dagene, ikke bare de 5.500 de la ut. Hele byen sydet denne helga, og nattarrangementene på The Edge, Verdensteateret og Veita bugnet over av folk. Etter bare tre år har Rakettnatt blitt den store folkefesten i sentrum som byen trengte.

To uker tidligere hadde vi Tromsø Jazzfestival, som fikk mangedoblet sine billettinntekter, etter å ha byttet navn og flyttet arrangementet vekk fra julebordsesongen. Med tungvektere som Nils Petter Molvær, Sarah McKenzie Quartet og Elephant9 med Terje Rypdal på plakaten, kunne Tromsø igjen kalle seg ordentlig jazzby. Konserter på Fjellheisen vitner også om nytenkning og videreutvikling.

Bukta solgte også ut i år, og fikk et av sine beste resultater noensinne. Med bookingen konsentrert rundt rockesegmentet, har Bukta og Rakettnatt, som er mer pop og elektronika, endt opp med å utfylle hverandre perfekt. Og ære være Robert Dyrnes for at vi får lov til å oppleve en del av rockehistoriens største navn på vår egen øy.

Også Nordlysfestivalen kan rapportere om kjempebesøk, med utsolgte hus både på Bo Kaspers Orkester, Lill Lindfors, Mike Stern, ballettgallaen og åpningskonserten med NOSO og Charlie Siem. 10.500 billetter solgte de til sammen, som var en økning på 500 fra året før. Den tidligere gjeldtyngede festivalen kunne nylig melde at de var gjeldfrie.

Andre nordnorske byer skryter av suksessene de har med Musikkfestuka, Vinterfestuka og Bakgårdsfestivalen, og det er på alle måter bra at det skjer noe på kulturfronten i Bodø, Narvik og Harstad også.

Jeg tror imidlertid de skal slite med å konkurrere med mangfoldet til en by som huser Retrofestivalen, Insomnia, Top of the World, Arctic Trombone Festival, Korfestivalen, Tromsø Latinfestival, Nordisk Ung Filmfestival, Stumfilmfestivalen, Operafestivalen, Ordkalotten, Saga visefestival, Samisk uke, Strikkefestivalen, Tromsø internasjonale kirkefestival og Tromsø Scenekunstfestival.

Jeg tror nesten Tromsø kan tilby noe innen alle sjangre. Og det syke er at i de fleste tilfellene går folk mann av huse for å se dem. Jeg er sikker på at om noen startet en makraméfestival, ville det også medført stinn brakke.

Ikke til forkleinelse for noen, men det andre byer hauser opp som store greier, er noe Tromsø har hele året. Bodøs Musikkfestuke blir som en hvilken som helst uke her i byen. Arrangementer som Bakgårdsfestivalen i Harstad har vi nesten hver dag. Og Finnsnes i Fest … «God bless them».

Oslo har et mangfold som kan matche Tromsøs, men jeg skal like å se at de klarer å dra de folkemengdene man opplever her. Smakfestivalen, som er like om hjørnet, trakk 70.000 besøkende sist. I en by med 73.000 innbyggere – altså et besøk jevngodt med den totale befolkningsmengden. Øyafestivalen i Oslo kan skryte av 18.000 solgte billetter per dag. Det er 2,9 prosent av det totale antall innbyggere.

Den sykeste oppslutningen har dog TIFF, som i fjor trakk 60.619 besøkende! Og det uten en eneste storfilm fra Hollywood på programmet. Newyorkere blir våte i øyekroken med tanke på at hele 500.000 gikk for å se Simon & Garfunkel i Central Park. Med et TIFF-forholdstall mellom befolkning og antall besøkende, ville det vært 7,5 millioner der. Jeg bare nevner det.

Målet er virkelig ikke å disse kulturlivet andre steder, men jeg husker euforien jeg for et år siden følte over å vende tilbake til en by som så til de grader levde. Da natten kokte av liv denne helga, tok jeg meg selv i å tenke om det var noe annet sted jeg heller ville ønsket å være. Svaret var et ubetinget «nei».