«Det er på tide å ta den vanskelege samtalen. Fortel dine foreldre at dei må oppføre seg når dei er i byen».

Den lett oppgitte utbasuneringen kom på søndag, på den private Facebook-veggen til tromsømannen Ketil Zachariassen. Han hadde jobbet dugnad for BK Tromsø under Rakettnatt, og hadde gjentatte ganger blitt utskjelt i grove vendinger.

Og det var utelukkende fra eldre folk. Eldre folk som var rasende og i harnisk for at de måtte gå omveier, og for at de ble sendt i andre retninger enn akkurat der de hadde tenkt å kjøre og gå på en lørdags formiddag i Tromsø sentrum.

Zachariassens utblåsning ble senere lagt ut som et innlegg i herværende avis, og tok deretter fullstendig fyr i sosiale medier. Zacca har pirket i noe, selv om han selvsagt tar forbehold ved å understreke at han også møtte masse trivelige, blide og kule gamlinger. Klart de finnes, de det gjelder vet selv hvem de er.

«Ungdommen nå til dags» burde byttes ut med «gamlinger nå til dags», for ungdom i dag er mer pertentlig, mindre rusa, mer ambisiøse og betydelig streitere enn deres forgjengere var, altså de som i dag er en, to og tre generasjoner over dem. De har nesten sluttet å begå hærverk og de gjør lekser som aldri før. Skikkelig dølle greier.

Les også: «Årets russ er de verste vi har hatt»

Derfor er det fristende å tro at uforskammethet er en konstant mengde som bare flytter seg mellom generasjonene, og at den nå er i ferd med å flytte seg fra ungdommen og dernest legge et surt lokk over mange av de eldre.

Min foreldregenerasjon var den første som opplevde å bli sett på som ungdommer, altså et eget alderssegment mellom barn og voksen.

Med pop- og rockmusikken fikk de sine egne, kulturelle uttrykk, de kledde seg i egne klær og de konsumerte all slags kultur generasjonen over dem overhodet ikke skjønte eller (som oftest) ikke likte. Dette er nå de eldre som ikke oppfører seg.

Deres foreldre igjen var å anse som voksne da de konfirmerte seg. Å få tobakkspung, pipe og nye tenner var ikke uvanlige konfirmasjonsgaver, og de gikk med hatt og terylenebukse og giftet seg og fikk barn før de hadde passert 20.

Da de var 23 gikk de med stokk og stinket kamferdrops, alle som én. Verden har ikke bare blitt et verre sted.

Men denne relativt homogene generasjonen var likevel, til tross for at flertallet av dem var ganske gammelmodige allerede tidlig i sin ungdom, en litt mer ydmyk generasjon.

Mange av dem hadde vokst opp i et fattig Norge, og de visste hva motgang var, de hadde drukket kaffeerstatning av brente løvetannrøtter, og visste i praksis hva konseptet rasjonering var, at det hadde vært en tid der man ikke kunne kjøpe alt man til enhver tid ville ha.

Den neste gjengen, derimot, de som nå er beste- og oldeforeldre, er de forvente ungene, de er nasjonens mest bemidlede, de har nedbetalte hus, hytter og biler og de vet hvordan de vil ha det. De kommer til å dø mens Norge fortsatt bugner over av materiell overflod, og de har ikke trengt å forholde seg til verken miljøvern eller andre, stemningsbrytende bremseklosser.

De er de mest privilegerte som høyest roper at de bor i verdens rikeste land, samtidig som de flotter seg med å kokettere over å ha opplevd trange kår, mens faktum er at de aldri kan huske et Norge som ikke har gått oppover i levestandard.

Det er fra dette segmentet mennesker de kommer, de eldre som ikke oppfører seg, som klager for den minste fartshump, hindring eller omvei.

Som ringer inn til avisa og klager på kommunen når det ikke er strødd grus akkurat der de bor, og som ringer inn til avisa og klager på dårlig sparkføre etter kommunen har tatt deres første klage til følge og strødd grus.

De er aldri fornøyde, og de finner alltid noe å klage på.

De vil ha et sentrum som syder og bobler av liv og butikker, men det skal ikke skje på bekostning av noe som har med dem å gjøre. En festival i sentrum to dager i året er likevel som å få kastet blår i øynene deres, hvis det fører til at de må bruke fem minutter mer på å komme seg fra A til B. De forlanger service, men de gir aldri tips.

Buktafestivalen er noe unødvendig bråk, fordi Bukta skal være for alle – hele tiden –  og de fire dagene festivalen pågår er gamlingene forhindret fra å gå tur og la den lille bortskjemte og leverposteispisende bikkja si gå ned i fjæra og drite.

Unger og ungdom må pelle seg ut («i stedet for bare å se på TV og data» – som er det eneste de selv gjør for å fylle de hule livene sine med syntetisk mening), men dukker det opp en ballbinge i deres eget nabolag, forlanger de at den skal stenges for all aktivitet til Dagsrevyen-tid, og at det skal innføres portforbud, som det var under den krigen de skryter av å ha opplevd, men som de i beste fall bare har vage og nostalgiske minner fra.

De ber ungdommen få seg utdannelse, men om noen feirer utgangen av videregående med å kle seg i dresser og tute i fløyter og skyte med vannpistoler, kommer gnålet om useriøs ungdom sydende like forutsigbart som vårens første hestehov.

Tiggere og narkomane har bare seg selv å skylde på, ikke betaler de skatt heller, og gatemusikantene er elendige på instrumentene og kan ikke en eneste sang de selv liker.

Og de liker ikke at utlendinger kommer til Norge, for de har ikke bygget landet, samtidig som de selv valfarter rundt i verden og forventer at utlendinger i utlandet skal snakke norsk og servere dem Grandiosa med brunost.

Det er denne gjengen som nå må begynne å besinne og skjerpe seg, og som må se at verden også handler om det som skjer utenfor den loete navlen deres.

Vi må tørre å ta debatten nå, før de havner på gamlehjem, og mens de fortsatt har tilstrekkelig med hørsel til å høre hva som blir sagt til dem.

Vi har ingen tid å miste. Vi har ikke råd å la være.