Under trafikkdirigering på grunn av et arrangement i sentrum noen dager tidligere skal arrangørene ha blitt ”utskjelt på det groveste” – og dette bare av eldre mennesker.

LES EGONS KOMMENTAR: «Eldre som ikke oppfører seg»

Videre i artikkelen så får vi eldre så hatten passer, nesten bokstavelig talt. Jeg må si at jeg kjenner meg ikke igjen i hans beskrivelse – og det gjør heller ikke de pensjonister jeg har kontakt med (bortsett fra dette er Holstad fremdeles en av mine favorittkommentatorer).

At såpass mange pensjonister i bil skulle være i sentrum denne dagen forundrer meg. For de eldre menneskene jeg kjenner (og meg selv inkludert), så er det å kjøre bil i sentrum en pest og en plage. Vi unngår det så langt vi kan. Enten er gatene der gravd opp, eller så er de stengt av andre grunner. Dessuten så er det fremtidige sentrum forbeholdt de unge og fremadstormende syklister, og det må vi andre bare forholde oss til.

Det Holstad ellers ergrer seg over, at det klages på alt og alle til enhver tid, det er da ikke noe som bare gjelder de eldre. Yngre mennesker klager da sannelig de også, over dårlig sandstrøing, brøyting, busser som kommer og går ”som sjødraget”, støy fra utekonserter og at alt er for dyrt. Klages det for mye her i Norge generelt? Det gjør vel det. Enn så lenge bor vi i en ”fredens oase”, mens krig, usikkerhet og omveltninger preger verden rundt oss.

Jeg mener vi eldre er en ressurs for samfunnet, og jeg vil protestere mot bruk av betegnelsen ”eldrebølge”. Det mener jeg får de eldres tilstedeværelse i samfunnet til å fremstå som et problem, som en flodbølge som er i ferd med å rasere samfunnet.

Hvor mange besteforeldre kjører ikke rundt med en barnestol festet i baksetet, klar til å hente et barnebarn i barnehagen om noe skulle skjære seg for foreldrene? Og som selv stepper inn om barnehagen er stengt, eller den lille er litt syk?

Noen av oss har god økonomi mens andre har litt mindre, vi representerer et tverrsnitt av befolkningen her også. Det vi har mest av er erfaring, og etter som årene går får økonomisk velstand mindre å si. Det er til slutt helsa som bestemmer hva vi kan bruke penger på. ”Hva gagner det et menneske om han vinner den hele Verden men tar skade på sin sjel” – og etter hvert også legeme?

Holstad ergrer seg også over at vi pensjonister skryter over å ha opplevd krigen. Nå lever det vel enda folk som opplevde evakueringen av Nord-Troms og Finnmark, og som opplevde dette som traumatisk. Selv husker jeg med sikkerhet bombing og senking av slagskipet ”Tirpitz” ikke langt fra der vi bodde, Jeg var vel 3 år gammel, det smalt høyt og grøfta der mor og bestemor lå i dekning var våt og kald. Våren etter fikk jeg være med å plukke bombe-splintrer fra naustbakken, så ikke far skulle ukvesse ljåen. Holstad får ha meg unnskyldt om jeg kanskje drar denne historien litt for ofte. Det har da ikke hendt så mye annet dramatisk, verken på Kvaløya, Håkøya eller Tromsøya!