Fredag tok de mer eller mindre over hele medieuniverset her til lands, og satte seg sågar på kartet i internasjonal media i noen flyktige minutter. Skrytet er på sin plass.
Det verdenskjente bildet fra 1972, der barnet Phan Thi Kim Phuc løper bort fra USAs brennende napalm hadde ikke noe med nakenhet å gjøre. Det handlet først og fremst om vietnamkrigens brutalitet og dens inhumane konsekvenser. Selvsagt måtte det godkjennes av Facebook.
Nå var undertegnede blant dem som ikke trodde Facebook ville bøye av i denne enkeltsaken, men der tok jeg feil. At det er enkeltpersoner som individuelt sitter og sletter slike bilder, etter at de er blitt klagd inn, var også nytt for meg.
Så igjen, tommelen opp til Aftenposten. Kampen forfatter og journalist Tom Egeland egentlig hadde satt i gang hadde de nå tatt eiendom i, spunnet videre på, fått statsminister Erna Solberg på parti med seg, og vunnet.
Men nå, når røyken har lagt seg, temperaturen er på vei ned mot normalnivå og kakefatene på desken til Aftenposten er båret bort, kan det være greit å puste med magen og se litt nøktern på hva som skjedde.
Ansatte i Aftenposten, og mange av deres tilhengere, snakket etterpå som om de hadde vunnet et stort slag over Facebook, at dette mer eller mindre var en seier for ytringsfriheten, «David mot Goliat» smalt i veggene på diverse tråder i kommentarfelt osv.
Avisa fulgte selv opp på redaksjonell plass med et engelsk oversatt portrettintervju av sin egen sjefredaktør, med innsalget «Dette er mannen som utfordrer Zuckerberg. Hans angrep på Mark Zuckerberg vant oppmerksomhet i britiske Guardian, amerikanske Time og tyske Der Spiegel. Dette er historien om Espen Egil Hansen» (min oversettelse til norsk, journ.anm.).
Vi er i avisa! I verdens største land, Utlandet!
Det var jaggu ikke måte på. Selv Cristiano Ronaldo, kjent for ikke å slå på bremsene når egne mål skal feires, må ha sett seg om etter puter og dyner. Men, greit nok, noe lignende hadde nok også blitt feiret her på huset, sikkert med opptil flere kaker.
Den nokså pompøse og selvnytende feiringen av «seieren» er heller ikke mitt hovedanliggende, da den i grunnen var mest ufrivillig underholdende.
For hva var det som brast så høyt? Har Facebook vist svakhet/raushet (alt etter hvem man spør) og nå endret sine rutiner og retningslinjer etter at Espen Egil Hansen personlig utfordret nettstedets grunnlegger?
Hvis man tror det, er jeg redd man går en kommende depresjon i møte, akkurat som oppmerksomheten rundt militære intervensjoner fra USA i fjerne verdensdeler neppe blir sett særlig annerledes på i Aftenposten, selv om det nevnte bildet for lengst er blitt symbolet på dette.
Vi som faktisk driver og jobber i og redigerer innholdet i våre egne publikasjoner bestemmer selv hva vi vil ha på trykk, av tekst og bilder, og derfor redigerer vi bort det vi mener er upassende eller for drøyt, målt opp mot hva vi mener skal tåles i et land der ytringsfriheten har ganske gode kår. Og så får de andre gjøre som de vil.
Derfor var ikke Facebooks fjerning av et bilde noen trussel mot ytringsfriheten. Aftenposten, og iTromsø for den saks skyld, kunne for eksempel ha trykket det kjente bildet på vår egen forside hver eneste dag, om vi hadde villet. Eller latt være.
Facebook er så himla digert at de aldri vil treffe millimeterpresist med sine avgjørelser for hva de i hver enkelt innrapporterte tekst eller bilde lander på, om de skal godkjenne eller slette.
Saken er uansett at Facebook (uansett hvor fiendtlig innstilt vi er mot multinasjonale, USA-eide selskaper), som ikke engang er noe mediehus, generelt har en større takhøyde for ytringer enn de aller fleste legale, norske aviser noen gang har hatt.
Og sånn var det også lenge før Hansen skrev «Dear Mark» og fikk ett, et eneste, bilde godkjent av nettgiganten.
Du kan plassere deg langt ut på venstre eller høyre fløy politisk, du kan være religiøst dogmatisk eller flammende antireligiøs, og du kan opprette offentlige og åpne grupper der inne som forfekter så alternative og aparte syn på verden at de fleste vil tro du er rablende gal. Og du får lov til det meste.
Men nakenhet, pupper og kjønnsorganer, det vil de rett og slett ikke ha der inne. Fordi flertallet av amerikanere, særlig amerikanere, har et fryktelig anstrengt forhold til det.
Og derfor bestemmer de det, med en stivhet og prinsippfasthet som gir seg latterlige utslag som ved bildet av niårige Phan Thi Kim Phuc. Ikke fordi de ønsker å begrense folks bruk av nettstedet, men fordi de – ironisk nok – vil gjøre seg mest mulig tilgjengelig for flest mulig.
Samtidig er det fristende å spørre alle de nordmenn som entusiastisk delte nevnte bilde i sympati med Tom Egeland og til støtte for Aftenposten, om de hadde vært villige til å gjøre det om den virkelige prisen var å bli helt utestengt fra Facebook. Miste all fremtidig rett til å poste bilder av barna, natur, kaker og kattunger og dele sine tanker med sine hundre- og tusenvis av venner og «venner». Jeg tillater meg å tvile.
Det er urovekkende at en enkelt aktør får så stor distribusjonsmakt som Facebook, men så lenge det er land som Kina, Nord-Korea og Iran som fortsatt totalforbyr dem, er det noe bra der også, kjenner jeg.
Når de tre landene setter seg på bakbeina og vil forby noe, tenker jeg nesten automatisk at det de vil forby er helt topp.
Det er bra at det røskes litt opp i det offentlige ordskiftet, og en debatt om Facebooks rolle er selvsagt på sin plass. Det er likevel ingen grunn til å tro at ytringsfriheten var spesielt truet før Aftenposten henvendte seg personlig til dem, ei heller at den lever under spesielt sterkere kår etterpå.
Og vinnerne denne gang? Jo, det er Aftenposten (fikk en eventyrlig trafikk), Facebook (fikk enda mer trafikk og ble ytterligere sterkere forankret i offentligheten) og Erna Solberg (som entusiastisk kastet seg med på moroa og dermed slapp å svare for regjeringens katastrofalt elendige mediehåndtering av sin «forglemmelse» av samarbeidsavtalen samme dag. Man skulle nesten tro det var noen kommunikasjonsrådgivere med på leken).
Så det har vært en artig helg i media, med noen interessante diskusjoner, men det er lite som er forandret, muligens bortsett fra Aftenpostens selvbilde. Det er da noe.