Hvis ting hadde utviklet seg annerledes, kunne Tromsø denne høsten vært forvandlet til gigantisk anleggsplass, hvor folk bygde frenetisk for å bli ferdig til OL i 2018. Det er mange grunner til at det ikke ble slik, og jeg vil på ingen måte gjenåpne den debatten. Sist Heiberg blåste liv i tankene om OL-søknad ved å nominere Oslo, skapte det en så hinsides reaksjon fra nord at jeg nesten ikke tør tenke tanken.
Den generelle følelsen i landsdelen var omtrent slik: Norge hadde ikke råd til å arrangere OL i Tromsø, men midler til å arrangere et dyrere mesterskap i Oslo, kunne man altså finne. Vi følte oss lurt, og IOCs arrogante nedvurderingen av Nord-Norge svei betydelig. Som en slags skjebnens ironi, ville til syvende og sist ikke osloborgerne ha OL, og Heiberg endte med et uendelig stort egg i ansiktet.
Les også: «Mitt liv som krenket passord-offer»
De fleste som har opplevd å bli forsmådd av ei jente eller en gutt på ungdomsskolen, kjenner igjen situasjonen hvor man ser vedkommende mange år senere – uflidd og langt mindre attraktiv – og lettet tenker at «avslaget var det beste som kunne skjedd». Litt sånn er det også med OL.
Ifølge Washington Post har ingen av OL-byene opplevd økonomisk gevinst som følge av arrangementet. Sochi, som arrangerte vinterlekene i 2014, hadde en totalkostnad på 455 milliarder kroner, som var 4,5 ganger høyere enn de 100 milliardene de beregnet da de la inn budet.
Athen 2004 kostet greske skattebetalere 60 milliarder kroner, og var en sentral faktor i det økonomiske uføret landet senere havnet i. London 2012 var ikke like dyrt som Sochi, bare total 150 milliarder kroner, men med inntekter på bare 29, gikk de like fullt med 121 milliarder i tap. Lillehammer 1994 er av lekene som kom best ut, men selv der ble det totalt 417 millioner kroner i minus.
Å arrangere OL har med årene blitt en slags Svarte-Per ingen demokratiske land vil ha. Det var ikke bare Oslo som sa nei til å arrangere ved forrige vendereis, også Krakow, München, Davos/St. Moritz og Stockholm trakk sitt kandidatur til vinter-OL 2022. Mesterskapet endte til slutt i Beijing.
Les også: «Debatten Norge både tåler og tør å ta»
Tidspunktet Heiberg velger for å lansere Lillehammer som OL-arrangør i 2026 vitner om at IOC har mistet siste snev av bakkekontakt. Norge trenger en ny OL-diskusjon like lite som vi trenger en ny EU-avstemning.
Mye har endret seg siden Tromsø og andre byer ivret etter å få OL, og forelskelsen har kjølnet betraktelig. Det eneste en Lillehammer 2026-diskusjon kan bidra til, er at nordlendingene igjen begynner å furte, som hevn for at vi selv fikk nei. Furting er det imidlertid ingen grunn til, vi bør derimot være sjeleglade.
Selv jeg, som opprinnelig var for at Tromsø skulle søke, tar meg i å se stadig flere fordeler ved at det ikke ble noe av. Foruten å måtte leve med hele byen som byggeplass i 8 år og få store deler av naturen i området spolert, slipper vi å sitte igjen med en haug byggverk vi aldri senere ville hatt bruk for. De ekstra arbeidsplassene Tromsø kunne fått ville vært svært midlertidige og det eneste varige ville blitt særdeles mye dyrere husleie. Nei, takke seg til …
Ingen demokratiske land ser ut til å ville ha OL, så bare la diktatorene få dem. Det holder fint for meg å se gjennomdopede russere gjennom TV-skjermen. Det er lite som tyder på at IOC noensinne får baller nok til å utelate dem. Den eneste spenningen er knyttet til hvor mye astmamedisin norske farmasøyter får produsert opp. Kanskje blir det nok til at vi vinner over de andre doperne?