Sideblikk:

"Er det ikke fristende nok for de med erfaring, kompetanse og talent å satse på politikk i Nord-Norge?"

Ordet og begrepet «MAKT» roper mot deg og meg, og påkaller vår oppmerksomhet. Med store bokstaver. Oftere og oftere

Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

meninger

Media slo nylig opp at av Norges 253 mest maktsterke personer, så var bare to bosatt i nord. Det resulterte i et par dagers mediafokus, før det – som med all annen konstruert oppmerksomhet – sovnet bort. For det betyr kanskje ikke all verden for deg eller meg, om lønningsposen din eller min, er stemplet i Oslo eller i Tromsø? Det er heller ikke noen forskjell i kursen på norske kroner tjent og brukt på Østlandet eller i Nord–Norge. Og om ”herren” vi tjener er nordnorsk – eller norsk, er heller ikke avgjørende.

Så lenge vi trives og føler at vi har det OK, ser vi gjerne en annen vei når noen hevder at manglende makt gir oss færre goder. Som kvaliteten på våre veier. Ut fra standard og hull, synes det ofte som om Jarlsbergostens produsent også står for de kreative hullete veiene vi har i Tromsø og omegn. Men vi blir jo vant til at nyrer og støtdempere rister litt løs på en liten kjøretur. Ser vi stort på det, så kan jo dårlige veier fremelske kollektivbruk – og på den måten være en dempende CO₂ faktor. Dermed blir det en noe lite engasjert debatt rundt begrepet makt. Bortsett fra blant noen ivrige og engasjerte journalister i nord. Noen direktører – og slike meningshaier som meg. Og kanskje blir det et forbigående lite lavtrykk på din og min selvfølelse.

Men det som kanskje er det viktigste i det hele, er å se på hvorfor makten så til de grader er skjevt fordelt. Makt i et fredelig demokrati innbiller jeg meg skapes av: 1. Politikk 2. Penger 3. Hvordan og hvor de med penger investerer 4. Nettverk 5. Ord 6. Handlinger 7. Kultur og miljø 8. Kunnskap/Kompetanse.

Ser vi på de åtte punktene, er det vel rimelig lett å se at vi i nord er tapere på alt. Bortsett fra produksjon av ord. Og i noen grad kunnskap og kompetanse. Som imidlertid synes å bli eksportert ut av landsdelen når verdien av kunnskapen skal realiseres.

Vi i nord elsker ordgyteri, men vi er ikke like flinke til å overføre ord til handlinger. Noen få gjør selvfølgelig det, men de blir i fåtall, og kan ikke gjøre slik at vi i større grad blir en del av makteliten i landet. Dette er selvfølgelig en påstand, og ikke hentet ut av, eller basert på, en omfattende og dyr forskningsrapport. Slik som en forsker slo fast på radioen forleden. Hun hadde funnet ut at det var foreldrene som måtte ta initiativet for at barn skal spise mer fisk til middag! Og hun fikk oppmerksomhet for den konklusjonen. I NRK radio! Hvor vanskelig skal man gjøre opplagtheter. Er det noen som tror at små barn kjøper og lager sin egen middag?

Men tilbake til makt. Jeg har selvfølgelig ikke fasiten på hvordan vi i nord kan få flere inn på listen over maktmennesker her til lands. Det mest kreative jeg kan komme på, er ”å etablere en eliteskole” for utdanning av politikere. Innen faget politikk. Uansett politisk farge. Så får de/den med størst talent, og med flest velgere bak seg, bli videreforedlet til å bli maktmennesker innen politikk. Det krever et storsinn der kranglingen om smårusk legges til side for å få til et Nord-Norge som går i takt mot felles mål. Til beste for helheten Nord-Norge. Og så kan det som en bieffekt oppstå tverrpolitiske kontakt og vennskap. Slik som i barnehager og SFO. Unger med ulik bakgrunn –og interesse blir ferdigkranglet i sandkassa.

Det høres jo rimelig enkelt ut, men erfaringen innen dagens politikk tilsier noe helt annet. Agendaen synes å være at politikere er mest opptatt av å diskutere/krangle med andre politikere om hvem som ”fant opp hjulet”, og hvem som punkterte det. Få eller ingen synes å evne og løfte blikket for å se hvordan vi kan få til et mer samlet og betydelig sterkere Nord-Norge. Å være dominant i en liten gneldrekennel, synes å være tilfredsstillende nok.

Historisk har vi dann og vann fått sterke markante politikere fra nord. Personer som har markert seg innen faget politikk. Kanskje har vi ikke samme gode materiale i dagens politikere? Kanskje er det ikke fristende nok for de med erfaring, kompetanse og talent å satse på politikk? Unge mennesker med ambisjoner, men uten erfaring, ser dermed anledningen til å finne seg en bra betalt og maktsterk politikerposisjon. Ære være dem for det. Men kvaliteten på vårt demokrati er nok helt avhengig av kvaliteten til våre politikere. Og kanskje er ikke den situasjonen helt i vater for tiden? Og kanskje er ikke media og samfunnet flinke nok til å gi politikere ros når det er fortjent? Men vi er desidert flinke nok til å gi dem kritikk når vi får anledning til det. Og det gjør vi ofte. Antakelig for ofte.

Regningen for det er vel det vi ser i dag. Etterspurte personer med erfaring, tyngde, kompetanse og talent finner sine karrierestiger utenfor politikken. Kanskje fordi det er vanskelig og tøft å bygge seg opp i en politikerjobb som til de grader er i medias søkelys. Hver liten tabbe blir analysert og offentliggjort. Politikere, som folk flest, lærer nok av det, men der som ellers, er den billigste læringen å lære av andres feil – og ikke av ens egne.

I dag kan det se ut som om de som blir påkledd den makt en eller annen departementsfrakk/-kåpe gir, får den mest på grunn av at det må være en geografisk maktpolitisk fordeling blant de bestemmende. Verken du eller jeg har vel i de seneste år slått stiften i begeistring over arbeid, markering og initiativ som våre folkevalgte her i nord har produsert?

Konklusjonen er vel egentlig ganske så grei. Vi vil forbli en snakkeglad landsdel der fellesnevneren vil være at vi er hyggelige og pratsjuke, uten den store ambisiøse bagasjen – og kronasjen – som ville kunne gitt oss det antall maktpersoner vi befolkningsmessig burde ha.

Nå har jeg nok en gang balansert et «Sideblikk» med å si noe – og deretter motsi meg selv. Ved å gi litt ros og forklaringer, for deretter hive meg på hylekoret som roper «Korsfest, korsfest!» Med andre ord. Jeg har produsert og sjonglert med en masse ord. Uten noe handling. Typisk nordlending.

Før i tiden husker jeg at damene i byen hadde det de kalte for ”ei syforening”. Det var dens tid desentraliserte avisredaksjoner. Uten Google, smarttelefon eller annet hjelpemiddel, bortsett fra strikkepinner og mye sladder, møtte damene hverandre med blanke ufarlige våpen. Men ordgassen som fløt fritt, kunne være giftig nok. Vil jeg tro. I alle fall gikk damene hjem med en annen holdning enn de kom med. Du kunne liksom se at de hadde fått viktig og frydefullt stoff innabords. Nei, ikke rødvin. De hadde fått fersk informasjon som de kunne «selge» videre på neste stoppested. Slik var informasjonslinjene før i tida. Det var viktig å velge riktig syforening. Der de store lokale nyheter ble fortalt. Og kanskje skapt? Og kanskje var de jordmødre til vår ordsterke og pratesjuke kultur?

Eller hur?