Det er i løpet av de fire årene vi er inne i nå at den jobben skal gjøres som i neste omgang skal skape lyst til å stemme for fire nye år for regimet i rådhuset.

Hvilke ideer har man? Hva skal man gjøre av nye ting som kan gjøre livet bedre for folk i Tromsø? I dag, etter bare et år med det nye flertallet, spør vi, og hører gjerne, om nye tanker. Hva er det dere vil med byen vår?

Vi vet at Tromsø mangler kompetanse på mange områder, og må trekke til seg nye folk for å fylle hullene/løfte byen videre. Det er nye tanker som danner utgangspunktet for god forandring.

Den siste alvorsmeldingen er at Nord-Norges største by har lavere vekst enn Alta i Finnmark. Det må være første gang dette skjer. Flott for Alta og Finnmark. Men hva med Tromsø og behovet for nyskaping her? Hvem er det som ikke kommer hit?

I dag ser det ut til at det bare er et omstridt badeland oppe i blindveien på Templarheimen som er fokuset. Ironien i det hele er at det kommer til å være sittende regime som vil få ansvaret for gjennomføringen av Øyvind Hilmarsens valgløfter for fem år siden. Det kan være mye torner i de laurbærene.

Det samme kan sies om Otium eldresenter som Frp hadde som fanesak. Skal dette nye flertallet bare levere på andres valgløfter, eller skal de skape noe selv?

Spørsmålene er mange her ute i den glisne flokken vår. For sentrum tynnes ut, en kan slentre uanfektet gjennom sentrum selv en lørdagskveld, med unntak for i festivaltider.

Vi er kommet dit at folk ute i byen sammenlikner Tromsø med andre steder hvor en skal ha fått en bedre utvikling. Drammen trekkes frem, og selv dødskjedelige Bodø har fått seg en opptur på folkemunne i byen. Hyggelig er det selvsagt for Bodø som gjerne vil være hovedstad i nord.

I dag foregår det en debatt av god intensitet blant folk ute i byen. Det er en stor ressurs. For debatt er viktig, og det er til syvende og sist den som kommer til å bestemme hvor vi skal hen. Denne diskusjonen bør politikerne være en del av. Vi trenger å se og høre hva dere tenker.

Det store usikkerhetsmomentet er økonomien, og jeg skulle ønske at noen kunne fortelle meg hvordan man skal spare flere hundre millioner helt konkret. Eller er det planen at vi skal ligge på disse nivåene fremover uten at det tas vesentlige tak i det offentlige forbruket?

Jeg tror ikke at det er lett å ta ned kostnadene i den kommunale driften, men det må likevel gjøres. Uten at en går løs på de dårligst betalte som en vanligvis pleier å gjøre. Det er ikke bare jeg som syns at den såkalte spareplanen for å spare inn midler er noe løs i kantene. Skal det være like mange ansatte fremover? Skal det økes eller reduseres?

Tror man virkelig det går å spare hundretalls millioner uten å slanke staben? Da bør man ta en prat med julenissen nå som jula nærmer seg. Nesten alle kommunale utgifter er utgifter til stillinger, og det er begrenset hvor lite toalettpapir man kan greie seg med.

Nå er eiendomsskatten kraftig forsterket, og det snakkes om betydelige bompenger for trafikanter. Hardest rammet kan bli de som må transportere unger gjennom bomstasjoner til barnehagen osv. De har heller ikke noe å glede seg til.

Problemet med alt dette er at det ligger lite gulrøtter her. Ingen store tanker som vi roper ja til. Ingen forsakelser for et større og bedre gode. Bare forsakelser alene.

Vi får altså masse eiendomsskatt og bompenger, men ingen lettelser på kollektivtrafikken. I stedet risikerer vi at Alfheim svømmehall blir lagt ned og at boligprisene fortsetter himmelferden, fordi en ikke rigger byutvikling slik at det monner for boligbyggingen.

Og som om alt dette ikke er nok, har man bestukket lederne for opposisjonen med millionlønninger for at de skal sitte i ro mens gravemaskinene forsyner seg av myra for badelandet. Å sitte rolig er noe høyrepartiene selvsagt ikke gjør, og heller ikke skal gjøre.

Denne bonanzaen kunne man tatt et tak i, for å begrense den politikerforakten som springer ut av det. Det er helt meningsløst at folk i full jobb skal ha en halv million ekstra fra kommunen for et møte i uka. Hva med vanlig møtegodtgjørelse?

I motsatt fall er bordet dekket for et helt unødvendig valgnederlag om tre år. Da er det ikke høyresidens dyktighet, men egen lammelse, som forårsaker det.

Ikke helt uten ironi, det heller.