Fra sidelinja

«Documenta» til Tromsø?»

Om en er aldri så glad og stolt over kulturbyen Tromsø, kan man ikke ta den for gitt.

KULTURBESØK: Herman Kristofersen mener Tromsø kan huse kunst- og kulturmønstringen «Documenta» i Olavsvern. Foto: Ronald Johansen  Foto: Ronald Johansen

meninger

Kunst er en skjør plante vi har grunn til å glede oss over. Men som alt annet levende må den ha næring hvis den skal overleve og vokse videre. Vi gleder oss derfor over at Kunstakademiet etter mange års hardt arbeid fins i byen, og vi setter pris på at OCA (office of contemporary art) som er det nasjonale kontoret for kulturelt samarbeid over landegrensene, etablerte seg i byen (februar-16).

Spørsmålet er om man ser hvilke muligheter dette gir for å skaffe Tromsø et kjempeløft som kunstby? Vi vet at kunst utvikles gjennom inspirasjon fra andre kunstnere. Landegrenser intet hinder.

Om en er aldri så glad og stolt over kulturbyen Tromsø, kan man ikke ta den for gitt. Slik er det som i et hvilket som helst annet kjærlighetsforhold. Kulturen trenger næring den også for ikke å bli uinteressant over tid.

Mange mener at det er kunsten selv som nærer kulturen. Ingen kunst, heller ingen kultur senere. Slik oppfattes kulturutøvelsen som en slags snylteplante på kunstens tre. Det derfor det er så utrolig viktig for et samfunn med ambisjoner å legge til rette for utøvelse av kunst. Undertegnede deler denne oppfatningen langt på vei, og håper at mange i politikken også gjør det.

«Documenta», som i overskriften, er kanskje den mest potente kunst- og kulturmønstringen i verden for tiden. Det er en utstilling og en mønstring av kunst i stor skala. Den er hjemmehørende i den beskjedne byen Kassel i Tyskland, og arrangeres hvert femte år. Første gang rett etter siste verdenskrig (1955) av initiativtakeren Arnold Bode som motvekt til det nazistiske kultursynet som hadde preget tiden før.

Forrige gang den ble arrangert (2012) dro den 750 000 besøkende til Kassel i løpet av de hundre dagene mønstringen varte. Den nærmeste utstillingen er i 2017. Da har man besluttet å samarbeide med Athen, Hellas som også blir et arrangørsted senere samme året under slagordet «A southern state of mind».

Da står utfordringene i kø med den greske økonomien og de vanskene folket kjenner på kroppen, samt krigen i Syria med tilhørende flyktningsituasjon. Kunsten søker altså opp utfordringer som både er lokale og globale på samme tid. Slik kunsten nesten alltid har gjort, og som kler den så utrolig godt.

Neste gang «Documenta» blir arrangert er altså i 2022. Er ikke dette noe for den internasjonale byen Tromsø å rette seg inn mot? Å bli en avlegger slik Athen er det neste år? Man kan ikke bare kritisere det lokale kommunestyret for manglende visjoner og slapphet. Man må også ha noen forslag selv. Dette er et av mine.

Hvorfor Tromsø?

1. Verden ser mot nord. Global oppvarming og jakt på nye ressurser setter økt fokus på Arktis (polarinstituttet ligger her).

2. Kunstakademiet ligger her, og alle kunstnere trenger utfordringer.

3. OCA har «Thinking at the edge of the world som rettesnor for sin virksomhet her i byen.

4. Byen har allerede et blomstrende kulturliv som alltid tørster etter nytt materiale.

5. Det er umulig å bygge, og utvikle, et moderne samfunn uten kunst og kultur.

Kan vi, og har vi kapasitet, til å ta imot et kunstfelt av dette formatet?

Det kan vi. Byen tørster etter utfordringer som dette. Hotellkapasiteten er kjempestor, byens restauranter er halvtomme nesten hele tiden. Og Tromsø trenger alltid noe å strekke seg etter.

Av lokaler ville lite slått den gamle marinebasen Olavsvern som har flere kilometer med ferdig veggplass til utstillinger. Det mangler for eksempel bare en liten hydrogen-elektrisk fergerute fra sentrum for å frakte myriader av folk ut dit i noen måneder hele sommeren 2022. Så er også miljøprofilen perfekt.

Så hva bør kommunen gjøre om det fins støtte for ideen i kommunestyret?

Ordføreren må straks sette ned et utvalg for å jobbe fram mot dette i samarbeid med arrangørene i Kassel, Tyskland. Ta med folk fra Kunstakademiet, OCA, Polarinstituttet, reiselivet og fylkeskommunen. Kommunen må ta initiativet til dette og selv stå i ledelsen for å etablere nasjonal støtte til dette.

Det kan selvsagt være at dette ikke er noe man vil. At man er redd for alt det arbeidet det medfører eller at man ikke tror det er mulig å få til. At lokalene ikke fins om fem år. At eks. Olavsvern blir solgt eller at man er fornøyd med alt slik det er for tiden, og ikke vil gjøre noen forandringer.

For ord og sympatierklæringer teller ikke når noe virkelig skal gjøres. Det må handling til. Av arbeidsfolk. Fins de i kommunestyret i Tromsø?