Jo mer det går opp for oss at Tromsø IL står på kanten av stupet, dess mer desperat jobber klubben for å holde stemninga oppe. Spillerne fikk fridag med pizza og avslapning for å nullstille seg foran den store skjebnekampen til helga. Alle som er i skuddlinja skjermes fra media, her skal ingen besudles av negativitet. Som ytterligere motivasjon, går man til ekstremiteter for å fylle stadion, ved blant annet å tilby gratisbilletter til alle. Alle kluter settes til. Det eneste som mangler er vel at byens apoteker begynner å dele ut leppesalve til spillergruppa.

Normalt ville de som allerede har betalt for billetten blitt sure, når andre plutselig får det samme gratis. Men slik stemningen nå er, hadde de fleste gladelig gitt bort sin billett. De siste par årene har vi gjentatte ganger opplevd TIL produsere ett usselt angrep i løpet av 90 minutter, selv mot «topplag» som Start, Sandnes/Ulf og Mjøndalen. I to grader og regn. Det krever sin mann eller kvinne å vende tilbake etter en slik traume. Likevel gjør rundt 3.000 det – uke etter uke. Det er ingenting som tilsier at opplevelsen er så unik at ikke hvilken som helst annen underholdning slår den. Likevel står vi der – vel vitende om at det med stor sannsynlighet blir like trasig denne gang.

TIL har per i dag ingen ordentlige profiler, de har ikke noe finspill og de scorer knapt mål – men vi klorer oss likevel fast på stadion, som en krokete 90 år gammel «kaill» på en forblåst fjellknaus. Alfheim har virkelig blitt fotballens svar på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Jeg er usikker på hvor lurt grep det er å dele ut gratis billetter. Å gi inntrykk av at noe ikke er verdt å betale for, er alltid farlig. Det er også et spørsmål om hvor sterkt man ønsker å ha inn dem som åpenbart ikke bryr seg nok til å gå der til vanlig. Bortsett fra hvis Rosenborg er motstander, kanskje. Jeg har alltid ment at supportere var dem som fulgte laget i tykt og tynt. Å følge TIL i «tynt» mot bestikkelse, er ikke helt det samme. Det er selvsagt også fare for at man oppdager hvor lavt klubben faktisk står i folks anseelse. Blir man ikke kvitt billettene selv når man gir dem bort, sier det en hel del om ståa.

Samtidig er «sykdommen» i klubben gått så langt at jeg er villig til å gjøre hva som helst for at vi berger oss. Om gratis billetter er kuren, så gjerne det. De 200.000 kronene dette koster vil være godt investerte penger hvis TIL beholder plassen.

Harmen som har boblet til overflaten i etterkant av den skandaløse Start-kampen vitner om at mange likevel bryr seg. Så hard var tonen at TILs egen mediesjef, Nils Jarle Sætre, måtte ut og roe gemyttene ved å si: «det er bare en kamp». Hvafornoe? Uttalelser som «det er bare en kamp» kan man kanskje forvente fra en 70 år gammel bibliotekar som aldri har vært i nærheten av kunstgress. Fra noen som jobber med fotball, høres det nesten ut som en sketsj.

Vålerenga-oppgjøret er også «bare en kamp», men utfallet av dette «ubetydelige» oppgjøret kan bli at TIL må si opp halvparten av sine ansatte. De mest ettertraktede spillerne våre vil også forsvinne, og opprykk blir dermed uhorvelig mye vanskeligere enn det ville vært med dagens utgangspunkt. Tilskuerne kommer heller ikke akkurat trekkende i hopetall til Obos-ligaen, og det kan ta lang tid før man igjen kommer opp på så mye som dagens tilskuernivå. Og selv det er i utgangspunktet for dårlig.

Grunnen til at dette er så viktig for oss, er at TIL dypest sett representerer alle i byen som er fotballinteresserte. Går det dårlig med TIL, går det på en måte dårlig med oss. Det er derfor det aldri er «bare en kamp».

I Kristiansand møtte vi en klubb som hadde null å spille for. Start hadde allerede rykket ned, etter historiens mest elendige sesong. De hadde vunnet én eneste kamp på halvannet år, men den andre skulle altså bli skjenket dem av «Gutan». Det kan være på sin plass å minne om at vi på søndag møter noen som virkelig har noe å spille for. Hvis Vålerenga skulle tape, havner de i samme hengemyra som TIL er nå, og da er det en fare for at Ronny Deilas første oppgave som trener blir å spille dem opp fra Obos-ligaen. Ikke akkurat jobben han ble forespeilet.

Vålerenga slo seg lenge på brystet og skrøt av at de var publikumslaget i Norge, og i et par sesonger valfartet folk virkelig til stadion for å oppleve dem. Rekdals «festfotball» fikk imidlertid satt en effektiv stopper for det. VIF er snart tilbake på publikumsnivået de hadde da jeg så dem på Ullevål i 1990, hvor TIL i 17. serierunde sendte dem et langt skritt nærmere nedrykk, med tre ganger flere tromsøværinger enn VIF-supportere på tribunen. Osloklubben ble i sommer så vidt reddet fra konkurs for femte gang, og vil gå noen særdeles mørke år i møte hvis de rykker ned. De som tror at det blir noe mindre motivert gjeng vi møter her enn på Sør Arena, tar grundig feil.

Hvis ikke dramaet alene er grunn til å komme, kan det nevnes at rektor Børre Stein Børresen fra Båtsfjord reiser 28 timer med båt for å støtte opp om «Gutan». At turen hjem vil føles uhorvelig mye lengre med tap, er unødvendig å si. Bare av respekt for noen med hans innstilling, burde hele byen troppe opp.

Kanskje får du til og med oppleve den deilige følelsen fra Glimt-kampen i fjor høst. Sørg for å være der, så det i alle fall ikke står på deg.