Mandag var jeg på Nordlys' og NRKs debatt om integrering. Dette satte i gang ei tankerekke i meg, og som jeg i ettertid har behov for å dele med dere.

Siden jeg er over gjennomsnittet opptatt av integreringspolitikken i landsdelen, ble jeg henrykt av at landsdelens største avis og medieinstitusjon inviterte til en helaften med integreringsdebatt. Oppmøtet var så som så, men det viktigste er at det kom folk.

Underveis i debatten ble det gjentatt og vist til at idretten er den store vinneren i integreringstiltak. Kulturfeltet får det ikke til. Hva er det kulturen gjør, eller ikke gjør, slik at den taper? For er det ikke litt merkelig at i en by som Tromsø med festivaler hver helg fra tredje helga i januar til julaften, ikke klarer å nå opp til det idretten klarer? Vi må løfte hodene våre og se ut av orkestergrava og spørre oss selv hva idretten får til som kulturfeltet ikke makter.

Jeg har funnet tre ting. Idretten er tilgjengelig for de aller fleste. For eksempel fotballen er internasjonal. Den er noe alle i hele verden forholder seg til. Klart at det er lett å bli inkludert i noe som alle kjenner til fra før. Og selv om ikke alle blir Zlatan eller Marta, så er de på banen og de får løpe ved siden av lagets Marta og Zlatan. Om det er mange som vil spille, startes bare et nytt lag. Alle skoler har en fotballbane i skolegården, og mange er heldige med ballbinge klar i nabolaget. Og dette er bare fotballen. Vi har tilrettelagt for håndball, volleyball og andre lagidretter. Denne tilretteleggingen og tilgjengeligheten er en av tre suksessfaktorer for at idretten lykkes.

Dessverre blir tilrettelegging innenfor kulturfeltet ofte nedprioritert.

I tillegg holder vi fast på en vestlig tankegang om hva som er kultur. For eksempel er kulturskolene stagnert i tanken om at musikk utøves best med et musikkinstrument, og da helst klassiske europeiske instrumenter. Hvor er tiltakene som sikrer at køene blir mindre og at flere kan være med uten, eller med andre instrumenter enn de klassiske? Det er også kun den vestlige noterte musikken som vektlegges.

Dansen er blitt flinkere, mens teater ennå har en lang vei å gå i å inkludere andre teatertradisjoner enn den vestlige. Alkohol er nummer to, og kanskje den mest utfordrende å gjøre noe med. Det sitter dypt forankret i den norske kulturen å drikke når man møtes. Idrett og alkohol hører ikke sammen, det er opplest og vedtatt. Mens kultur og alkohol er som hånd i hanske.

Den siste er kjønnsinndelingen som skjer naturlig i idretten. Dette gir jenter fra konservative religiøse miljøer anledning til å delta. De erfaringer som de menneskene vi ikke inkluderer i kulturfeltet har, er svært verdifull, spesielt med tanke på den situasjonen Europa står i. Om vi ikke gjør noe med dette, bidrar vi til et segregert samfunn som vil bli vanskelig å endre og forholde seg til. Frankrike forteller oss hvor galt det kan gå. Dit skal ikke Norge. Kulturfeltet må i langt større grad legge til rette og lære av idretten. Og kjære kulturarbeidere, sponsorer og næringsfolk: Tør vi booke ikke-vestlig europeisk kultur i fjæra og ha en alkoholfri festival?