Råskapen kjenner snart ingen grenser. I den amerikanske presidentvalgkampen slenges løgner ut daglig, og de gjentas til de blir sannheter for mange. Salig Josef Goebbels kunne vært stolt som en hane over denne kampanjen. Amerikanske mediehus som sjekker innholdet i det som kommer fram i debattene, finner de fulle av løgner hele veien.

Men hva gjør det? De mest ihuga tilhengerne til kandidatene, og dette gjelder først og fremst Donalds supportere, gir blanke faen i alt dette, men heier på sin mann. De tror på det han sier uansett. Problemet med dette er at på sikt skaper dette såkalte «sannheter» for en betydelig mengde mennesker i landet. Nå sist ved å så tvil om alle de tusener på tusener av republikanere som sitter i valgstyrene rundt om i hele landet og registrerer og teller stemmer. For denne gjengen til Donald betyr det nemlig at å tape valget er ensbetydende med korrupsjon og valgfusk.

I ethvert samfunn vil det alltid være et betydelig antall mennesker som er misfornøyde med det meste. Særlig eget liv. De er ofte villige til å tro hva som helst, bare det reflekterer den bitterheten som vokser inne i dem selv.

Nedrakking av latinere, syrere og muslimer blir derfor omfavnet og svelget som hel ved. Alt skal rettes opp om bare «The Donald» blir president. Da skal man gå fra hus til hus og samle sammen millioner av snyltere for å slenge dem ut av landet.

Hva med oss selv da? Vi som bare ler overbærende av dette.

I vår verden sitter vi nå og følger slaget om Mosul og massakren i Aleppo. Vi heier på «våre karer» i utryddelsen av IS. Fjernsynet bringer daglig patriotiske reportasjer fra frontene rundt byen. En skulle tro det var en nedrykkskamp i fotball det handlet om, på bortebane. I virkeligheten er dette en skjebnetid for millioner av mennesker som kan få ødelagt livene sine. Nok en gang. Flyktningstrømmene kan komme til å overgå våre villeste fantasier. En stivfrossen tragedie i den brutale ørkenvinteren i Irak og Syria.

Hvor er det blitt av medfølelsen vår? Hvorfor lider vi ikke med dem som blir ofre for alt dette, men i stedet heier på bomberegnet? Hvor er empatien vi påstår å ha slitt oss til i oppveksten gjennom fortjente lusinger fra foreldre og irettesettelse fra kloke folk rundt oss? Hvor er den kristne eller den humanetiske humanismen vi normalt bekjenner oss til? Den teller kanskje ikke lenger, for ingenting kan trumfe trangen til hevn? IS skal knuses, ferdig med det. Det er selvsagt vanskelig å være uenig i dette med den stemningen som råder nå om dagen.

Like vanskelig som at det var problematisk å være uenig i at Ghadaffi måtte fjernes i Libya. Selv myke, lille SV lot seg rive med, og applauderte flygende norske drapsmaskiner den gangen. Til hvilken nytte? Som kjent er Libya i dag et de farligste stedene på planeten. Et land, om en kan kalle det for det, som domineres av krigsherrer med egne hærer som dreper hverandre daglig. Dyreriket har tatt over der også.

Så hva blir igjen i den iskalde ørkenen når en er ferdig med IS-styrkene? Blir det varig fred og velstand for de overlevende etter denne mega-massakren, og folket kan leve godt i de rykende ruinene av disse byene? Eller har man bare lagt grunnlaget for at nye gærninger kan drepe hverandre med påskudd i et sitat fra en såkalt hellig bok?

Er vi egentlig så mye bedre?

Den amerikanske filosofen Hannah Arendt brukte hele livet sitt til å advare mot det hun kalte «Ondskapens banalitet». Hun viste til at vi som mennesker har et særtrekk som er undervurdert. Nemlig det faktum at vi er mennesker. Når du er menneske, kan du også tenke. Og når du gjør det, blir du også ansvarlig for dine handlinger. Ellers må du melde deg ut av menneskeheten.

Den gode Hannah Arendt, som også var jøde, mente at diktaturer selvsagt var optimale rugekasser for utbredelsen av den ondskapen som flokken utøver mot seg selv. Fordi i en totalitær stat er det vanskelig å stritte imot. Nesten umulig å ha andre tanker. I verste fall kan du bli drept selv på grunn av det. Men det fjernet likevel ikke det menneskelige ansvaret.

Det var dette som gjorde at ellers fornuftige og godt oppdratte folk utførte hårreisende handlinger under siste verdenskrig. Selv jøder som måket lik ut av ovnene for nazistene i konsentrasjonsleirer ble ofre for denne ondskapen. Men selv ikke de kunne frita seg for ansvar. For disse observasjonene ble hun hatet av hele det jødiske samfunnet i sitt hjemland USA.

I vår tid og på vårt sted i verden, blir vi sjelden drept for våre meninger og handlinger. Vi blir ikke engang slengt ut av jobben, med visse unntak, for å mene annet enn det flokken hyler om til enhver tid.

Derfor er det litt enklere for oss. Både du som leser dette, og jeg selv, må derfor stille oss spørsmålet om og om igjen.

Hvordan står det egentlig til med den banale ondskapen hos oss og hos meg selv?