Fra sidelinja

Tørre tider i kristenheten

"Samfunnene våre er ved å avkristnes", mener Herman Kristoffersen. Enig?

  Foto: Emil Langvad/TT

meninger

Det har gått 499 år nå siden Martin Luther spikret opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg. Aksjonen sørget i neste omgang for at paven mistet innflytelse over nesten hele den Nord-Europeiske kristenheten. Den gode Martin ville ikke at det skulle være noe filter mellom den enkelte og hans/hennes gud. Etter det er det ikke paven og hans kardinaler og patere som forvalter vårt forhold til sjefen sjøl. Eller den vi eventuelt tror skapte både himmel og jord. Oss inkludert.

Guden vår ser vi jo aldri, han er noe vi bare hører om. Etter reformasjonen var det speilet vi kunne se oss selv i som ble vårt korrektiv til å bli mer lik guden vår. Ikke presten eller den som styrte de kirkelige handlingene i nabolaget vårt. Vi måtte forlate vår egen synd. Og straffen vi legger på oss selv ble enda hardere arbeid.

Reformasjonen ble derfor et voldsomt slag for pavekirken. De som hadde hopet opp rikdommer, samlet kunst og satt med kirker og monumenter som kunne slå enhver fattig bonde til jorden med sin prakt.

Etter å ha konkurrert om sjelene våre i disse 499 årene har man nå altså funnet hverandre igjen ved den siste pavens besøk hos broderfolket vårt. Spørsmålet er hvorfor nå? Er det bare dette 500-jubileet som nærmer seg styggfort, eller ligger det noe annet bak?

Tesene til Martin Luther gjorde noe med oss i nord. Vi måtte, som han sa: «Æde vårt brød i vårt ansikts sved», altså arbeide hardt og uselvisk for at vi skulle leve og formere oss. For et sterkt troende folk som vi var tidligere, ble dette en ren marsjordre til å arbeide på åkrene og senere i fabrikkene. Allerede på 1800-tallet var den industrielle revolusjonen i gang, og ropte etter villige arbeidsfolk som gjerne ofret både liv og helse for å holde hjulene i gang.

Og vi kom, vi jobbet og vi var lydige. Slik skapte våre forfedre velstand ved å legge stein på stein. Derfor var det folk som oss som skapte kapitalismen ved hjelp av tesene til den gode Martin Luther. Det hadde nemlig ikke gått uten. Ikke like fort og uten problemer. Det ser en lett når en sammenligner paveland i sør med lutherland i nord.

I sør er det et nærmest evigvarende trøbbel med et folk som ikke er lydige nok. De vil ikke betale skatt, nekter å la seg registrere, statene går bankerott stadig vekk. Historisk har revolusjoner og kriger ødelagt fremtidig velstand. Diktaturer har til stadighet poppet opp av elendigheten. Sør-Amerikas historie er fylt til randen av dette. I god katolsk ånd.

Mens vi har vært lydige og har latt oss styre. Vi har et Nav som vet alt om oss. Lille Norge er et av få land med et eget folkeregister som følger deg gjennom hele livet. Vi har et skattevesen som er gjennomorganisert ned til minste krone du måtte ha tjent. Vi gjør som myndighetene sier, og vi elsker det. Vi ville aldri finne på, som de gjør i Frankrike, velte trailere med fisk og slenge hele greia utover asfalten fordi vi er så eitrende forbannet på myndighetene.

Sist, men ikke minst. Den lille katekismusen til Martin ble nok med Mayflower over dammen til Amerika, og se hva som skjedde der. De skapte verdens første supermakt og ble arnestedet for den moderne kapitalismen. Det er vel ikke bare været som har skapt disse forskjellene?

Det store spørsmålet er: Hvorfor har de funnet tilbake til hverandre nå? Hvorfor snakker katolikker og protestanter sammen nå etter snart fem hundre år? Kan det være fordi de er i ferd med å miste taket på oss?

Samfunnene våre er ved å avkristnes. Ikke for at Islam har tatt over, men fordi vi ikke interesserer oss like mye for budskapet som før. Kirkene i vår verden står tomme, og ingen lytter til biskoper og andre geistlige som i tidligere tider formanet oss og fortalte hvor «skapet skulle stå» i vanskelige spørsmål.

I dag er det andre stemmer vi lytter til. Religionsutøvelsen har i stedet for brennende engasjement fått en sosial dimensjon. En slags plikt. Det ser man også utover i hele Europa. Også i paveland. På spesielle dager er det nesten en plikt å gå i kirka. Men summen av det hele er svakere deltakelse i kirkelige seremonier i hele det såkalt kristne området. Begravelsene kommer til å holde ut lengst. Det er de som trekker mest folk. Ringer det ikke i klokker når det er slik?

Det er derfor ikke det minste rart at både paven og våre biskoper har noe alvorlig å snakke om i disse dager. Salig Martin hadde snudd seg i grava, hadde han visst om det. Så hvem er det så resten av oss går til for å søke råd?

Avhengig av hvor gamle vi er, konsulterer vi enten bloggen til den medieskapte Sophie Elise eller Snåsamannen Joralf i de store sjelelige spørsmålene. Som man roper i skogen, får man da også svar, så det holder.