NRK viste for to uker siden programmet «Varsleren», som handlet om Natalia Olsens vanskelige arbeidshverdag i NAV Troms. Hun kjempet hardt for det hun trodde på, hun varslet internt i NAV og gikk til slutt rettens vei – men tapte. Nesten samtidig gikk hennes sjef av med pensjon.

Nesten alle varslere taper i norsk arbeidsliv. Hvorfor er det slik? Hva skjer på en arbeidsplass når den som tør å si ifra om kritikkverdige forhold, mobbing eller dårlig arbeidsmiljø, nesten alltid blir sett på som en brysom medarbeider, en forræder eller Quisling? Hvorfor er det så vanskelig å komme med konstruktiv kritikk på en arbeidsplass i 2016?

Personlig har jeg etter hvert en god del erfaring med varsling og varslersaker i arbeidslivet. Både personlig gjennom flere tilfeller i nær familie og som byrådsleder i Tromsø kommune.

Jeg har sett hva en svært dårlig leder kan forårsake av utrygghet, uro og usikkerhet og som i de verste tilfeller kan påføre sine underordnede alvorlige helseplager. Hvorfor kan f.eks. ledelsen på UNN sitte stille og holde handa over en leder, der nesten alle underordnede mellomledere slutter innen ett år etter nyåpningen av enheten? Hvordan kunne konfliktene og de økonomiske uregelmessighetene i Tromsø Brann- og redning og Flyktningetjenesten pågå over så lang tid, der ansatte varslet i om dette gjentatte ganger gjennom mange år, uten at det ble grepet inn og ordnet opp på et langt tidligere tidspunkt?

Jeg har sett hvordan varslinger ikke blir tatt alvorlig og skikkelig behandlet, med det resultat at Tromsøs innbyggerne kan bli skadelidende. Men jeg har også erfart hvordan varslerinstituttet misbrukes i maktkamper hos arbeidstagerorganisasjoner for å forsøke å bli kvitt ledere, med det resultat at det går ut over helsa til både ledere og medarbeidere.

Det er ikke tilstrekkelig med gode rutiner og regler for varsling. Det må være en god kultur for å ta opp kritikkverdige forhold. Det er noe i oss som flokk, som gjør at vi ikke liker de medarbeiderne som er litt brysomme, som tar opp kritikkverdige forhold. Men i de aller fleste tilfeller er det svært engasjerte medarbeidere som vil det beste for dem de egentlig arbeider for, nemlig innbyggerne.

Felles for mange saker er at de skjer i store, komplekse og offentlige organisasjoner, der det må og bør være rom for god kritikk og diskusjoner, og der man heller bør applaudere varslerne, i stedet for å skremme dem fra å være det. Eller vil vi ikke ha personer som kritiserer og korrigerer, og i stedet utelukkende fremelske falske og friksjonsløse heiagjenger som trykker «liker» på alt til hverandre?

Sterk lojalitet mellom lederne er et viktig trekk i organisasjoner med mange varslersaker. Lederne må stole på hverandre for at organisasjonen skal fungere. Det blåser sterke vinder i organisasjonene, det omorganiseres kontinuerlig, arbeidsoppgaver endres og det kuttes i budsjettene. Men lojaliteten må ikke bli så sterk at den går over virksomheten selv og de som varsler.

Varslerne tar ett tak for fellesskapet, er sterke personer som ofte vet at man blir stående alene. Men de tør og våger å gjøre det likevel. Det står det stor respekt av. Hva har egentlig skjedd i Bergenspolitiet etter at Robin Schaefer varslet om den mye omtalte Monika-saken. Politiet selv ble ilagt bot for sin håndtering av saken, Schaefer fikk både Fritt ords pris og ble kåret til Årets navn i VG. Men førte saken til en kulturendring i politiet?

Tromsø kommunestyre skal om to uker behandle rapporten fra kontrollutvalget om hvordan kommuneorganisasjonen i over et tiår har håndtert varslinger fra ansatte i Flyktningetjenesten. Forvaltningsrevisjonen var i sin tid planlagt, men ble fremskyndet og utvidet. Det skjedde etter at et stort underslag fra en betrodd ansatt, kommunens egen internrevisjon avdekket store brudd på kommunens innkjøpsregelverk, G13-gruppens nye varslinger og lederens avgang.

Kontrollutvalget i Tromsø kommune ønsket gjennom en forvaltningsrevisjon å se på hvordan kommuneorganisasjonen hadde håndtert varslingene over lang tid i denne viktige tjenesten. Det er den femte rapporten om virksomheten til Flyktningetjenesten. Tre rapporter var lagt i skuffen, den fjerde og femte ble offentliggjort.

Først når det ble åpenhet omkring de økonomiske sakene og varslingene, ble det gjort noe med det. Det skjedde i Tromsø Brann- og redning, i Flyktningetjenesten og mange andre steder.

La oss håpe at offentlige og private organisasjoner kan lære av slike rapporter og gjøre arbeidslivet bedre. Vi tilbringer store del av livet på arbeid og der må det være godt å være. Det er for høyt sykefravær på mange arbeidsplasser og noe skyldes at det ikke er så bra på jobben. Vi må ha en god kultur og stor takhøyde for å ta opp kritikkverdige forhold, spesielt når det går over til å bli helseskadelig.

Neste gang du som medarbeider opplever at noen tar opp kritikkverdige forhold, så vær mer åpen for at det er noe i det som tas opp, enten du er leder eller kollega. Så kan vi i hvert fall komme ett lite skritt videre for et bedre arbeidsliv for alle.