Selv om store deler av det amerikanske folket våknet opp til alvorlig blåonsdag, var det særdeles ille i én bransje. Valgresultatet avslørte analyse- og opinionsbransjens udugelighet en gang for alle.

Samtlige seriøse valgmålingsinstitutter fortalte den samme historien helt fra starten av valgkampen til valgdagsmålingene – Hillary Clinton kom til å vinne. Meningsmålingsguruen Nate Silver, som sammenligner og vekter målinger fra hele USA, ga senest på valgkvelden Clinton over 70 prosent sjanse for å bli USAs neste president. «Guru»-titler henger jaggu løst.

«Velgerne har ikke snakket sant når de har blitt oppringt av meningsmålerne. Selv ikke på valgdagsmålingene har de snakket sant når de har fått spørsmål om hva de har stemt. De har ikke tort å si høyt at de ville ha Trump som president», forklarer Johan Giertsen i meningsmålingsanalyse-byrået Poll of polls til VG.

Ifølge Gjertsen har høyrepopulistiske velgere en tilbøyelighet til ikke å svare hvis de blir spurt i meningsmålinger, eller svare en annen kandidat enn de stemmer på: «Vi så det samme ved siste valg i Sverige, der Sverigedemokraterna gjorde det veldig mye bedre enn målingene antok på forhånd».

Trodde da hele sosiologifaget handlet om metoder for å innhente svar på hva folk egentlig mener. Har virkelig ingen i hele fagfeltet fått til dette i USA?

Forskningsleder Ole Fredrik Ugland i avdeling for politikk og samfunn i Kantar TNS (tidligere TNS Gallup) ga følgende forklaring i Kampanje: «Det er åpenbart at man ikke har fanget de underliggende trendene i samfunnet. Noe av det som har gjort det vanskelig å vurdere, er at det er to kandidater som ligger nokså likt – fifty-fifty.

Når man har to kandidater som er såpass toneangivende, får man en polarisering. Det blir som det norske EU-valget; vanskelig å måle. I statistisk teori er dette det som gir mest usikkerhet. Målinger kan slå begge veier. Er det 10 mot 90 for eksempel, er det mye sikrere tall på målinger», sier han.

Kort oppsummert sier han at det hadde vært lettere å si utfallet eksakt hvis den ene kandidaten hadde en oppslutning på 90 prosent. Jøss! Men kanskje det da ikke hadde vært så nødvendig å spørre i det hele tatt?

En annen norsk sosiolog var kjapt ute med å toe sine hender på TV2, ved å understreke at den amerikanske metoden med personlig intervju var grunnen til fadesen.

I Norge har man anonyme, nettbaserte undersøkelser som er mye sikrere, ifølge ham. I England bommet imidlertid analyseselskapene akkurat like mye da de skulle spå Brexit-utfallet, bare at her brukte de fleste de samme metodene som i Norge. «Hvorfor det er slik, blir nok snart et forskningstema på universitetene,» sier Gjertsen.

At bransjen må tilbake til tegnebrettet, er åpenbart. Etter noen velfortjente timer i skammekroken, selvsagt. Valgforskere som ikke klarer å si noe sikkert ut fra en spørreundersøkelse er like nytteløst som fotballeksperter som ikke kan offsideregelen.

USA-ekspertene var den andre yrkesgruppen som dummet seg loddrett ut i sine spådommer rundt valget. Jeg hørte ikke en eneste av dem her på berget hevde at Trump kom til å vinne.

Likevel er de samme ubrukelige «ekspertene» kjapt ute med å komme med forklaringer på hva som har skjedd. «Noen advarte mot at meningsmålingene kunne bomme, noe de også har gjort, særlig i industristatene i Midtvesten», sier en av Norges fremste USA-eksperter, Jan Arild Snoen, til NTB.

Vi får anta at advarselen ikke kom fra Snoen selv, så hvorfor i all verden skal man så lytte til hans analyser? Selv med 50 prosents sjanse for å treffe på riktig utfall, hevdet han hele tiden fullstendig feil.

USA-ekspert burde fremover bli en beskyttet tittel. Den mest treffende analysen jeg hørte i dag var for øvrig fra USA-ekspert Sebastian på 5 år, på vei til barnehagen: «Jeg liker Donald Trump. Han har et rart ansikt».