Dette har kommisjonen gjort i 40 år, og samarbeidet høster stor anerkjennelse internasjonalt nettopp fordi kommisjonen er et effektivt instrument i fellesforvaltningen av de viktigste bestandene i Barentshavet. Resten av verden har akseptert at det norske og russiske folket har rett til fisken i eget farvann. Slik har det ikke vært bestandig – langt derifra.

Europeiske fiskere var, med sine trålredskaper, langt inne på norske fjorder og oppfattet den viltlevende fisken like mye som sin, som det lokalbefolkningen på norskekysten alltid har gjort. Særlig engelskmennene hevdet hardnakket at de hadde den samme rett til fisken som oss.

«Fiskerigrensesaken» gjaldt en tvist mellom Norge og Storbritannia som ble brakt inn for den Internasjonale domstolen i Haag i 1951. Tvisten gjaldt uenighet rundt fastlegging av grunnlinjer og bredden på norsk sjøterritorium (Skogsvang, 2012:82). Norge fikk medhold med bakgrunn av det historiske grunnlaget kystbefolkningen i Norge hadde til fiskeriressursene.

Den økonomiske interessen fiskeriene representerte for kystbefolkningen i Norge, gjennom tilstedeværelse og lang tids bruk, ble vektlagt og avgjørende for at Norge fikk medhold i denne saken. Nedarvede rettigheter til fiskegrunner, som var eksklusive for Norges kystbefolkning, ble av domstolen påpekt som avgjørende for sakens utfall (Skogsvang, 2012:92-95).

Vi kunne altså stenge fiskefeltene innenfor fiskerigrensen for utlendingene. Dette kunne Norge gjøre fordi den norske kyst- og fjordbefolkning i generasjoner hadde levd av fisken rett utenfor hjemmene sine. Med bakgrunn i denne saken har derfor kyst- og fjordbefolkningen eksklusive rettigheter til fiskeressursene, og derfor har også Norge en suveren rett til å forvalte fisken inne ved kysten og i Barentshavet for øvrig. Når det i år er 40 år siden den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon begynte sitt arbeid, er det fortsatt dette rettsgrunnlaget som gjelder.

Hvem skal eie havet? Så langt har norske myndigheter avvist å lovfeste en førsterett til egen kyst- og fjordbefolkning. Det er påtrengende nødvendig å lovfeste denne førsteretten nå, fordi et frislipp i kvotesalget er i ferd med å gjøre kyst- og fjordfolket kvoteløse. Man kan bare spekulere, men dersom Norge ikke lenger vedkjenner seg rettsgrunnlaget de selv har hevdet internasjonalt, hva skal vi da argumentere med når utenlandske investorer vil hevde rett til å kjøpe norske fiskekvoter på lik linje med nordmenn?

Vi har stilt oss selv i en meget uheldig situasjon ved at vi avviser å lovfeste førsteretten til våre egne. Det er et dobbeltspill som bedrives. På den ene siden regulerer vi suverent fiskeriaktiviteten til utlendingene innenfor vår økonomiske sone.

Rettsgrunnlaget for dette er forankret med utgangspunkt i kyst- og fjordbefolkningens langvarige bruk av ressursene. På den andre siden avvises det å lage en nasjonal lov som sikrer kvotene til norske kyst- og fjordfiskere.

Det er en interessemotsetning i diskusjonen om norske fiskekvoter. Investorer, uten direkte tilknytning til fiske og fangst, ønsker å eie norske fangstrettigheter.

Den andre interessen er å sørge for et kvotegrunnlag som sikrer arbeid og inntekt til dem som bor nærmest den viltlevende fisken. Det er nå fremmet et grunnlovsforslag, som skal sikre folkets eierskap til den viltlevende fisken i Barentshavet.

Det er bra, men man bør opplagt også grunnlovsfeste noe så vitalt og godt dokumentert, som kyst- og fjordbefolkningens førsterett til fisken.

Kravet til myndighetene må være at interessene til kyst- og fjordfolket må komme først. Det er to måter å plassere fangstrettighetene til den viltlevende fisken i havet på: 1. Ved hjelp av privat kapitalmakt. 2. Ved hjelp av lovgivning.

Det første alternativet fungerer dårlig for dem som bor langs kysten og inne ved fjordene. Det andre alternativet vil være mer treffsikkert.

Les flere debattinnlegg her.