FRA SIDELINJA

Er kunstnerne våre bortskjemte?

«Er kunstnerne våre bortskjemte på midler? Noen vil svare ja..», skriver Kari Helene Skog.

Foto: Jon Terje EiterŒ

Kari Helene Skog

meninger

Se for deg tusenvis av råspente fjortiser i en uendelig lang kø utenfor Oslo Spektrum en varm sommerdag

Bestevenninna på fjorten er overlykkelig. Det går rykter om at bandet har kommet. Inne er jeg mest opptatt av lysriggen, jeg har aldri sett en slik rigg før. Fort får jeg et annet fokus: Når lyskastere så vidt rører på seg, setter et hylekor av syv tusen fjortiser i gang. Bandet går på. Buktapublikummet – ta deg en bolle.

Etter konserten er det en andpusten, hås og lykkelig bestevenninne jeg går arm i arm med. Jeg spør hva hun syns. Det kommer enstavelsesord. Perfekt. Fantastisk. Ubeskrivelig. Det beste noensinne. Hva syns du? Vel, lysshowet var jo fantastisk, men låtmaterialet, er det ikke veldig likt? Og sang ikke han i front noen ganger surt? Selvfølgelig sa jeg ikke det. Jeg sa: Fantastisk. Perfekt. Ubeskrivelig.

Det er ikke med henne jeg diskuterer kvalitet på kunst med. Det er et eget fag å analysere og kritisere. I dag er det svært få med denne spesialkompetansen i nord. Slik jeg ser det er det to steder kunstnere får sitt arbeid vurdert på faglig grunnlag: Festivaler og andre som kuraterer gir indirekte kritikk. Mener de du er god, inviteres du. Er du ikke god, får du ikke komme. Den andre er støtteinstansene. De ser på idèen, kvaliteten og markedsmulighetene. Godt nok gir tilsagn. Disse to er ikke nok.

Vi mangler kritikere med høy fagkompetanse i Nord-Norge. Det må vi gjøre noe med.

På tirsdag var ordfører Kristin Røymo på audition i Oslo: Tromsø kommune vil bli vertskap for det nye kontoret for kulturnæring som opprettes neste år. Kunstnere som ønsker å drive kulturnæring er heldige her nord. Vi har Sparebank1 Nord-Norges kulturnæringsstiftelse og Innovasjon Norge Arktis, der begge gir midler direkte til kunstnere som ønsker å gjøre det til hovednæringen i sitt virke. Det er gitt millioner, og nye millioner skal gis. Men de gir ikke til produksjon. Ingen får penger derfra til å skrive musikk eller skape annen kunst, heller ikke til å spille den inn. Det gis penger til apparatet rundt som bookingagent, markedsutvikling og markedsføring. Norsk kulturråd er den instansen som i all hovedsak gir produksjonsstøtte. Det er kjent at Nord-Norge ikke er den største mottakeren av midler derfra. Vi får til små produksjoner, ikke de store beløpene. Det er ikke godt nok.

Vi som jobber i kunst- og kulturfeltet vet at det er ikke bare penger det kommer an på. Du må ha en sammensatt kompetanse og spesielle egenskaper for å nå ut til et stort marked. Talent, teknikk og tålmodighet til å øve mye, må til. Den beste måten å bli god på er å spille mest mulig foran et publikum. Sceneerfaring må til og det får du kun på scenen. Da hjelper selvsagt penger til flybilletten, men om du skal bli stor må du ut på veien og investere din egen tid og egne penger. I begynnelsen er det få som er gode nok til honorarer. Det kommer kanskje etterpå. Spør Sivert Høyem eller dagens hit, Dagny, om alle timene på veien uten penger. Spille måtte og ville de. Dette er en viktig del av en kunstners utvikling, det å investere for sin egen kunstneriske del.

Er kunstnerne våre bortskjemte på midler? Noen vil svare ja. I Oslo har de hverken Innovasjon Norge Arktis` penger eller SNNs kulturnæringsstiftelse. Det de har er flere scener, flere publikummere og et større eventmarked. Så mitt svar er nei. Målet å leve av kunsten sin er det få som når.

Til tross for millioner i støtte de siste årene fra de nevnte instansene mener jeg det er for få suksesser. Hvordan kan det skje? En ting er som jeg sier, penger er ikke alt. Betyr det at kunstnerne våre ikke er gode nok? Er innholdet for dårlig?

Bak enhver suksess ligger en kjerne av kvalitet. Noen mener at bare kvaliteten er god nok, vil publikum komme. Jeg tror nok ikke det er så enkelt. Kvalitet gir ikke automatisk et publikum, men suksess der kvalitet ligger i bunn, varer mye lenger. Det er en grunn til at vi bruker ordet døgnfluer i musikken, og at det ikke er et kvalitetstegn.

Jeg tror det er tre ting vi fremover må se på. Det første er å jobbe for at flere kunstnere får produksjonsmidler til å utvikle det viktigste av alt: Kunsten sin. Det andre er å få flere kompetente kritikere på banen og skape arenaer der kunstnere får tilbakemelding på sitt arbeid. Det tredje er å legge til rette for motivasjonen for at kunstnere investerer egen tid og penger til utvikling.

Det siste er å fortsette å stå sammen og heie hverandre frem, men også stille kritiske spørsmål. Vi må ha en kritisk bransje, der vi forventer kvalitet. Så får vi finne ut sammen hvordan vi setter fokus på dette, hvordan vi tilrettelegger støtteinstansene slik at vi i større grad oppnår suksess. Jeg er sikker på at store talent ligger i menneskene her nord.

Tilbake til Oslo en sommernatt for noen måneder siden. Til tross for tinnitus og øresusen herjende i hodet, jaller ”I got a jet black heart” mellom bygningene, til bestevenninnas flaue fortvilelse. Noen ganger må man drite i analysen og bare la seg rive med.