Det var her man stuet bort dem med minst erfaring, minst teft for nyheter og lavest status i det redaksjonelle hierarkiet. Dekningen har også båret preg av dette. Jeg vet det fordi jeg selv var kulturjournalist.

Tabloidavisenes behandling av populærmusikk eller film var fram til slutten av 90-tallet mildt sagt begredelig. Var Frank Sinatra i landet, brukte man intervjuet på å spørre om været eller hvor godt han likte norske fjorder. Var Tom Cruise innom, var hovedfokus på om han hadde en norsk slektning.

Se og Hør tok det til ytterligere lavmål ved å gi Janet Jackson og Kevin Costner, og alle andre som kom, ei lusekofte. Hyggelig gest, men lusekofta var i grunn også det hele saken handlet om. «Å, så fin, er det ull?», osv.

Navlebeskuingen i norsk media ville ingen ende ta, og det hele toppet seg under Lillehammer-OL, hvor alt handlet om å høste ros for hvor flinke vi var til å arrangere mesterskap. Da NRK-reporter Tord Berthinussen gjorde et intervju med en alpinutøver på tysk, stokket de gamle skoleglosene seg fullstendig. I forfjamselsen kom han i stedet med det han egentlig forsøkte å få ut av henne: «Say something nice about Norway».

Nå sier jeg på ingen måte at all kulturdekning (eller sportsdekning, for den del) bør være blodseriøs, men dekningen på den tiden var bare så gjennomgående fordummende, og en uendelig serie med håpløse forsøk på å gjøre stoffet tilgjengelig for folk som ikke egentlig var interesserte. Etter min mening har sex, sport og kultur det til felles at det er mange nok som interesserer seg for det, til at man ikke trenger å jåle det til for dem som ikke er det.

Like fullt var Dagbladet og VG ekstremt opptatte av å få intervjue artistene eksklusivt. Altså, man fratok alle andre mulighetene til å intervjue Neil Young, for så å sende en journalist som ikke hadde hørt én eneste av platene hans dit for å dumme seg ut.

Buktafestivalen valgte i sin tid å gi et eksklusivt intervju med Iggy fra The Stooges til Dagbladet, i stedet for Nordlys, og Egon Holstad (som siden den tid har gått fra Nordlys til iTromsø) ble stoppet av en 19 år gammel sommervikar i backstage-området, med uttalelsen: «Hei, jeg skal intervjue Iggy Pop om fem minutter, men kan ikke noe om ham. Kunne du fortelle meg litt?».

Av mangel på noe som minnet om musikkdekning i Dagbladet og VG, oppsto det et marked for musikkmagasiner. For meg var Rock Furore og Beat starten på det som etter hvert kunne kalles en journalistkarriere, og i tillegg fantes Puls på markedet. Nye Takter var først ute med musikkavis, men gikk etter hvert over til å bli ukentlig bilag i Dagsavisen (tidl. Arbeiderbladet), hvor de fortsatt lever den dag i dag.

VG og Dagbladet skjerpet seg imidlertid utover 90-tallet, og ansatte folk som kunne faget. Dette gjorde at behovet for musikkmagasiner etter hvert forsvant. I tillegg kom gratisaviser som Natt & Dag og Urban, og ungdomsmagasinet Spirit på banen, også de med behørig dekning av populærkultur. Blant lokalavisene begynte i tillegg en hel del å ta oppgaven på alvor.

Dette varte dessverre bare til økonomien i bransjen begynte å skrante. Og da kuttene kom, var det kultur som fikk smake det først. For en tidligere blåruss var det et opplagt valg – kultur hadde ikke annonsører som la igjen de store pengene, og mye av det man skrev om falt ikke i kategorien «allmenninteresse». Skulle man gjøre kulturdekning, fikk det vær så god være folkelig.

Resultatet har blitt at aviser som en periode var svært gode på kultur, sånne som Dagbladet og VG, nå bruker mest spalteplass på å gi terningkast til opptredenene i «Stjernekamp» eller «Skal vi danse». Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Klassekampen holder fortsatt kulturfanen høyt, ellers har det vært sørgelig trist. Jostein Larsen Østring i Amedia sto for seks måneder siden og foredro om at de hadde analysert 6.600 artikler og funnet ut at leserne ikke var særlig interesserte i kultur. At kuttene blant de 65 avisene i konsernet skulle vise seg sterkest i akkurat denne sektoren, var ingen tilfeldighet.

Det var flere enn meg som stusset. At «funnene» på ingen måte stemte med iTromsøs trafikktall, ei heller med den generelt økende interessen for konserter og festivaler, gjorde en skeptisk. Og ganske riktig. Denne uka kunne Østring fortelle Medier24 at kulturinteressen kun viste seg å være lav når dekningen bar preg av «kildestyrt lanseringsjournalistikk». Jøss! For en oppdagelse.

Han fremholdt Haugesunds Avis, Tønsbergs Blad og Nordlys som aviser som leverte god kulturjournalistikk. Sistnevntes eneste artikkel under «kultur» den dagen handlet om blodpannekaker på Finnfjordbotn videregående. Det utvidede kulturbegrepet, får en tro.