Timer, dager, uker og år blir brukt på trening, sosialt fellesskap med likesinnede og jakten på de gode idrettsopplevelsene. Betydelige ressurser brukes i denne prosessen, både menneskelige og økonomiske.

Noen få lykkes til fulle gjennom ønskede resultater som i neste omgang bringer dem over i en ny klasse – toppidretten. Andre opplever ikke at denne satsingen gir tilbake i samme monn som det ofres, og gir opp etter hvert. Felles for dem alle er likevel troen og drømmen om å ta steget for alvor inn iblant de beste.

På tv -sendingene fra åpningsrennet i langrenn fra Beitostølen ble det sagt at om lag 200 mannlige langrennsløpere i Norge lever og satser som toppidrettsutøvere.

Mange av disse siste års juniorer og ennå ungdommer. Stadige forbedringer og fornyede gode opplevelser i idretten sørger for at noen tar stegene helt fram. Lite er mer både sjarmerende og inspirerende enn ungdom som tror på drømmen sin og jobber hardt for å nå denne.

Disse drømmene kan både være innen utdanning, kultur, eller idrett. Jeg vil si det er en ungdoms privilegium å drømme om en fremtid. Realitetsorienteringen sørger ofte erfaringene, de voksne og systemene for, når og om tiden er inne.

Ved siden av disse ungdommene på jakt etter å oppnå sine drømmer, kloke tålmodige voksne som både forstår ungdom og toppidrett. Om denne prosessen er god, kan verdien av dette bli en viktig bærebjelke for den enkelte ungdom resten av livet. Uavhengig om det betyr en toppidrettskarriere eller ikke.

Både aktiviteten i seg selv, men spesielt veien dit har en viss overføringsverdi til andre deler av livet. Å tro på seg selv, vilje til å ofre noe og ikke minst ønsket om å lykkes. For er det en ting som er sikkert, er det at skal du lykkes krever det blant annet en alvorlig dose disiplin, selvledelse og tålmodighet. Verdier du kommer langt med når du skal designe eget liv uavhengig av idretten.

Jeg stusser når enkelte mener at for våre unge lovende utøvere er det kun NTG som kan og skal bane vei for en fremtidig toppidrettskarriere. En privatskole med titusenvis av skolepenger som inngangsbillett.

Det betyr blant annet at for flesteparten av de barn og unge jeg jobber med er en toppidrettskarriere da helt uaktuelt, da pengeboka til mor og far uheldigvis eller tilfeldigvis er for slunken.

Tilfeldigvis fordi vi alle kan havne i en økonomisk krevende periode. Du kan bli skilt, permittert eller få ett langvarig sykdomsopphold som gjør den økonomiske hverdagen din vanskelig.

For andre er de uheldigvis født inn i en situasjon med foreldre som av ulike grunner er ekskludert fra arbeidslivet, eller tilfeldigvis er ett av flere barn i en familie med bare en forsørger.

Bare i Tromsø viser tallene fra NAV at 791 barn lever i familier med vedvarende lavinntekt, 659 barn lever i familier som lever på sosialhjelp, 1.528 barn lever i familier med offentlige overføringer og 1.042 barn lever i familier hvor de foresatte står uten yrkestilknytning.

I tillegg til disse over 4.000 barna er det mange familier i gråsonen som blant annet har store boligutgifter og som sliter med å få det til å gå rundt i hverdagen. Alle disse helt ute av stand til å betale inngangsbilletten til en toppidrettsdrøm om NTG skal være den eneste veien.

Er vi kommet dit at pengeboka skal bestemme hvem som skal få mulighet til å satse på sin idrett, og ikke treningsiver, ambisjoner og et angivelig talent i de viktige ungdomsårene?

Er det de voksne sin rolle å frata disse ungdommene sin tro og drøm om å dyrke sin lidenskap til det fulle? Er drømmen om å nå toppidretten blitt bare for de få?

Jeg er ikke mot NTG, men jeg er helt imot at noen tar et eierskap til de mulighetene våre idrettsungdommer skal ha. Som de fleste vet, er toppidretten ett trangt nåløye, men hittil har dette vært en mulighet og en drøm de fleste kan ta del i.

Alt er mulig om – du bare vil det nok – hardt og lenge. Uavhengig av om du kan betale for et opphold på NTG eller ikke, er muligheten der. La ikke lommeboka bli den eneste premissleverandøren for drømmen om en toppidrettskarriere for våre unge. Det har vi faktisk ikke råd til som samfunn.