I en lang rekke artikler fra VG de siste ukene har det blitt avdekket forhold innen det psykiske helsevesenet som opprører mange; fra pasientgrupper, pårørende, ansatte, ledere og helt opp til ministernivå.

Det er bra det skrives om psykisk helse, og det er bra at debatten om det løftes opp fra fagtidsskrift og seminarer til tradisjonelle medier. Psykisk helse er fortsatt altfor tabubelagt, og det er en generell berøringsangst for tematikken i samfunnet.

VG har avdekket flere alvorlige forhold, både i rene tall over hyppigheten rundt tvangsbruk, manglende journalføring og rapportering og det som ser ut som rutinesvikt på nasjonalt nivå.

Hvor mye av dette som skyldes reelle, urettmessige overgrep mot pasienter og pårørende, og hvor mye av det som skyldes byråkratisk slurv og formelle feil, er vanskelig å konkludere med fra utsiden. Det meste tyder uansett på at vi har et stykke å gå før vi er der vi bør være.

Bruk av tvang som en del av behandlingen av psykisk sykdom er alvorlig i seg selv. Man må nok ha opplevd det selv for i det hele tatt å være i nærheten av å skjønne omfanget, men man kan fatte noe av det, iallfall.

Dernest er det en voldsom belastning for de pårørende. For dem som jobber i det psykiske helsevesenet er bruken av tvang noe som vekker både ubehag og etiske kvaler. Det skulle bare mangle.

Som med alle slike avdekkinger kommer spørsmål om skyld og ansvar. Dermed starter en uverdig sisten-lek mellom forskjellige deler av systemets ledelse, der alle peker på alle, og der pasienter og pårørende nok en gang blir den tapende part.

Helseminister Bent Høie (H) har i så måte kommet med noen underlige og nokså freidige uttalelser. Til VG sier han blant annet følgende: «Jeg mener at det er for lite tydelig ledelse i denne delen av sykehusenes virksomhet både fra helseregionene men også helseforetakene. Dette er en del av helsetjenesten som får lov til å leve litt sitt eget liv».

Dette selvlevde livet han snakker om har han selv vært øverste leder for i over tre år nå. Da fremstår slike uttalelser mildest talt underlige, som om det psykiske helsevesenet er en egen organisme som opererer i et ukontrollert parallellunivers.

En slik patroniserende retorikk fra statsråden er både uklok og farlig. Uklok, fordi den avdekker en ukledelig ansvarsfraskrivelse, og farlig fordi den langt på vei legger opp til en heksejakt nedover i systemets hierarki. Bent Høie burde vite bedre.

Høie insinuerer med sine uttalelser at psykiatere og psykologspesialister tar for lett på bruken av tvang, noe som stemmer lite overens med det generelle inntrykk jeg har fra dem som jobber, og har jobbet, i det psykiske helsevesenet.

Tvang er verken lett å utføre eller noe man ser lett på. De fleste ønsker selvsagt heller å unngå det, og pasienters rettigheter er i dag betydelig sterkere enn de engang var. Heldigvis.

Alle tvangsvedtak som fattes av psykiatere eller psykologspesialister kan av pasienten eller pårørende påklages til Kontrollkommisjonen. Dette er en kommisjon som er uavhengig av institusjonen, og som alltid ledes av en jurist.

Samtlige tvangsvedtak som fattes, må begrunnes av den faglig ansvarlige spesialist. Kontrollkommisjonen går gjennom begrunnelsene, og vurderer således lovligheten og den helsemessige/medisinske nødvendigheten av de ulike tvangstiltakene.

Derfor er det både feil og farlig når en minister indirekte skaper et inntrykk av ville vest-tilstander, at vi her indirekte har å gjøre med løpske galehus uten styring, der pasientene jevnt over går for lut og kaldt vann, og der den psykiske helsetjenesten lever sitt eget liv.

Nei, den gjør ikke det. Den lever et liv i det offentlige, og det er de politiske myndighetene som sitter på det øverste ansvaret. Og Høie, som selv sitter og ser ned fra toppen av hierarkiet, vet det. Da skal han vokte seg for å gi næring til en stigmatisering og ansvarsfraskrivende klappjakt på dem som jobber der.

Alle er enige i at det er bra med en offentlig belysning av hva som foregår i Helse-Norge, både innenfor det somatiske og psykiske delen. Likevel er det ikke til å komme bort fra at de som jobber der også vasser i en hverdag der de er stilt overfor rammebetingelser og økonomiske modeller og reformer Høie og co. gir dem.

Når det legges ned aktivitetssentere, når de enkelte avdelinger fratas biler til utfarter og turer med pasienter, når velferdstilbud kappes bort fra budsjetter, og ledere får beskjed om å skrive pasienter ut så fort som overhodet mulig, er dessverre potensialet for bruk av tvang betydelig større.

Å behandle psykisk sjuke folk handler om uhyre mye mer enn å gi dem medisiner, med eller uten tvang. Det er ikke bare å plastre, gipse eller gi dem resepter og sende dem hjem med et opptreningsprogram. Behandling av psykisk sjuke folk er i stor grad avhengig av bygging av relasjoner, om å nå inn til dem, skape tillit og samarbeide. Slikt tar tid. Det krever ressurser.

Og nå skal det innføres såkalte standardiserte pakkeforløp for å behandle psykisk syke. Pakkeforløp for psykoselidelser skal innføres medio januar 2017. Slike modeller som passer helt fortreffelig hos bilfabrikkene til Toyota, men som i praksis er betydelig vanskeligere å få til å fungere for mennesker med psykiske lidelser.

Det blir fort mye snakk om tall og målemetoder i en sak som dette. Det er selvsagt nødvendig for å belyse problemene, men vi skal også vokte oss for vikle hele diskusjonen inn i bare tall.

Én sak er at de ansatte, fra sykepleiere til avdelingsledere og overleger, da kan bli fristet til rapportere annerledes, i frykt for ytterligere stigma og tyngende skyldfølelser. Det som derimot er vel så viktig, er at vi ikke må glemme hva dette handler om, nemlig behandling av, og omgang med, ei pasientgruppe som verken går i fakkeltog eller har en hær av forsvarere til å kjempe sin sak.

Det er mennesker vi snakker om her, og vi snakker om lidelser som direkte eller indirekte vil ramme de aller fleste av oss en eller flere ganger gjennom livene våre. Da trenger vi åpenhet og klokskap i alle ledd. Ikke bortforklaringer og ansvarsfraskrivelser.