Sideblikk

Reisefeber– og annen sykdom

Etter reisebeskrivelsen i april – etter 14 dagers opphold på Grand Canaria, hadde jeg egentlig bestemt meg for at nok var nok.
meninger

Lesere av Sideblikk skulle få fred for mine noe enkle beskrivelser av et kompleks sosialt fenomen; ferielivet i Puerto Rico med omegn. Men så er det slik at når øynene begynner å observere – og tankene begynner å vandre og lager komplekse historier av enkle inntrykk, så er det ikke like enkelt å holde alt man lover.

Uansett. Så satt jeg nylig der igjen. På flyplassen på Langnes og ventet på å komme meg om bord på flyet til GC. Sammen med en haug av sommerhvite nordlendinger.

Men allerede på første oppsamlingsplass for ferieflokken – for ikke å si slaktet, ble mitt løfte om skriveavhold utfordret. For når du og jeg ramler inn på ”første venteværelse” for transport til feriehimmelen, så ser, føler og aner vi at dette ikke er et standard norsk venteværelse.

Her sitter folk med så mange ulike ansiktsuttrykk og merkelig kroppsspråk, at jeg undrer meg på hva det er de forventer skal skje? Noen ser direkte vettskremte ut. Sammenbitt og skulende, mens de forsiktig kikker seg til høyre eller venstre. Sier ikke et ord. Tviholder på boardingkortet og passet, mens de ørten ganger kikker ned i feriepengebok, der første bruksdose av euro ligger klar for bruk.

Kroppsfargen lyser nordnorsk sommerhvitt fra de sammenbittes legger, lår og armer. De reiser selvfølgelig i beredskapsuniformen, shorts og kortermet skjorte. De har tatt høyde for at det venter 25 graders varme på Las Palmas flyplass. Å bli beskyldt for dårlig ferieplanlegging, skal de ikke ha hengende på seg.

Og så har vi de som er verdensvant. I alle fall spiller de den rollen. De som går rundt og prater lystig, vittig og utvungen med alt og alle. Smiler hyggelig og er stadig på utkikk etter gamle og nye bekjente, som de selvsagt skal berike ventetilværelsen for. Om det er like hyggelig for ofrene – kan vel kanskje diskuteres.

Men de gjør en utilsiktet god jobb med å ufarliggjøre flyreisens traume for dem som blir litt stram i maska når ordet fly kommer på banen – eller i lufta. Du vet de som er sånn passe glad i å sette livet på spill oppe i ei luft, som er så tynn at den ikke engang kan holde oppe et lite såkorn. Så hvilken logikk tilsier at det skal holde oppe et tungt fly lastet med en haug overvektige nordlendinger – og med håndbagasjen som ligger truende på lur i hylla over hodet?

Så har vi de som er som du og meg. Vi som sitter der og ser sånn passe uinteressert ut, mens vi noe usjarmerende arrogant blar i ei avis eller Se og Hør. Eller blir oppdatert av en Iphone eller Samsung. Det, mens vi lytter høflig til de som stolt forteller at de reiser hvert år på denne tiden ned til GC. Og at de alltid har med seg en koffert fylt med ordentlig fisk. Torsk. Gjerne modnet til boknafisk. Simpel varmtvannsfisk kan de ha for seg selv. De der nede. Fisk. Det kan vi her oppe.

Når så startskuddet går for å bli fanget inn i flyets smale seter – litt nedslitte, og med knappest mulig margin til setet foran, så står vi der – lydig i en lang rekke, mens vi – litt mutt og innadvendt, tusler lydig om bord.

Om bord er det viktig å være først til å sette seg ned i anvist stolrad, slik at du får – og har, etablert albuen på den mest bekvemme plassen, før sidemannen tar plass. Og der må albuen ligge. Under hele reisen. For er du ukonsentrert et øyeblikk, og tar albuen bort fra beste posisjon, så smetter sidemannens albue inn. Og da er det bare å sitte der å jakte på når sidemannen glipper i sin markering.

Spesielt viktig er denne øvelsen og våkenheten, hvis du er så uheldig å havne i Guantanamostolen. Den i midten. Da har du to albuer å kjempe om plass for – og er sidepassasjeren standard norsk seniorstørrelse, så har du mer enn bare albuer å kjempe om plass for. For å si det mildt.

Det neste du og jeg observerer når vi har fått satt oss ned på vårt tildelte trange sete, er at dette – for de aller fleste om bord, er tilnærmet siste venteværelse før aldershjem eller omsorgsbolig. De fleste på flyet til GC er godt voksne. Veldig godt voksne. Men de er på tur. De har revet seg løs fra sitt noe kjedelig hverdagsliv. De skal på ferie. Noen på langtidsopphold og noen på kort avspasering.

Den røde tråden er at de vil ikke sitte hjemme og vente på aldersjulenissen skal komme med sin årlige, men ikke ønskelige julegave. Vintergikta, kulde, snø, hålka og mye innesitting. De reiser bort, slik at de kan få tilført litt ungdomsdop. Bli litt yngre. Litt gladere. Litt mer sosial. Litt – eller mye mer aktiv. Kort sagt – litt mindre vinternordlending.

Jeg fikk ei hyggelig voksen dame som nabo. Hun var på alle måter en perfekt medpassasjer. Helt til hun etter en time eller to fant ut at søvn var det hun nå ville ha. Da sovnet hun på sekundet. Med standard åpen munn og med svak snorkelyd. Jeg satt ytterst – mot midtgangen. Hun i midten, og gubben hennes ved vinduet.

Etter hvert siger hodet hennes sakte ned på min skulder. Så der satt jeg. Med mine strategisk godt fornøyde plasserte albuer, men med et svakt, snorkende damehode hvilende på min høyre skulder. Etter hvert våknet gubben., så situasjonen – og vekket fruen. Hun satte seg opp, så noe forvirret ut – og sovnet igjen på ett sekund eller to. Men da med hodet vinklet i retning av gubben.

Det varte en stund, men så kom hodet sakte sigende tilbake til min høyre skulder. Fortsatt svakt snorkende. Egentlig et godt opplegg som en reklamesnutt for mannedeodoranten Axe.Fremme på GC var det bare å konstatere at norsk fortsatt er et verdensspråk i PR. Og på stranda var det etablert ørten norskproduserte fartshumper. Strategisk lagt ut på solsenger ligger fartshumpene – som ”perler” på ei snor. Med ulike fargenyanser. Noen brune. Andre røde. Og de sist utlagte – hvite.

Etter flere taxiturer, konstatertejeg at drosjene i PR sannsynligvis rekrutterer sine sjåfører fra begravelsesbyråer. For de er stort sett dønn tause og lite utadvendte. Og snakker ”frakta” til dem, så skvetter de til, ser rimelig livredde ut, og klamrer seg noe panisk til rattet. Det fikk meg til å huske på historia der drosjeeiere i Tromsø, for mange år siden, gjorde en av sine et pek.

Drosjesjåfører kjørte begravelsesbiler på oppdrag – sånn dann og vann. De la en av sine egne i kista – sprell levende, og da drosjesjåføren, med kun kista i bilen, stoppet i krysset Storgata–Grønnegata, ble han klappet på skuldra av ”liket”. Det sies at døra i drosja kom så fort opp at hengslene så ut som innadvendte ører, og at hylet til drosjesjåføren kunne høres helt til Tønsvika.

Som du ser så er det ikke bare å holde løftet om skrivestopp. Å gjøre alle til lags er ikke helt enkelt. Det sies imidlertid at ved valget av president Trump i USA, så blir alle fornøyde. Enten når han tiltrer–eller når han går av. Egentlig greit konkludert.

Eller hurr?