Vi ser sjølsagt ikke bort ifra at den kan være fornuftig med noen justeringer av grenser, dersom det er samstemmighet om det i fylkene i Nord-Norge.

Det var bemerkelsesverdig at nesten ingen av dem som støttet vedtaket; «Tromsø kommunestyre mener at Nord-Norge bør være en region.» tok konkret utgangspunkt i Solberg-regjeringas Stortingsmelding 22 «Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver», som ble lagt fram i april i år. Det var merkelig å bivåne og delta i debatt der det store flertallet ikke forholdt seg til realitetene, men forholdt seg til «ideen» Nord-Norge. Men dette var ikke et tilfeldig debatt om «ideen» Nord-Norge.

Heller ikke en fortsettelse av hammerfestingen Ole Olsens initiativ på slutten av 1800-tallet for å skape «Nord-Norge» som felles identitet blant folk nordfra som bodde i Oslo. Heller ikke SVs «Ja til Nord-Norge-kampanje» var det reelle grunnlaget for vedtaket.

Hva ser vi ellers i landet, både i folkevalgte organ og i befolkninga som helhet? Jo, vi ser nå en stadig større motstand mot regionreformen. Når fristen vedtak nå utløper er Trøndelags- og Agder-fylkene de eneste som har vedtatt å si ja, men det er skarpe politiske motsetninger om vedtakene også i disse fylkene.

Hele prosjektet er i ferd med å rakne. Da stiller altså Tromsø kommunestyre seg opp som barrikadestormer på vegne av regjeringa.

Vi kan ikke se på vedtaket som annet enn et prinsipielt ja til Solberg-regjeringas regionreform når det er nettopp nå det gjøres. Fredag 16. desember behandler fylkestinget i Troms saka.

Vi mener det er sterkt beklagelig at Nord-Norges største kommune skal pushe på for sentraliseringsreformen til Solberg-regjeringa.

Regionreformen har blitt forsøkt solgt som desentralisering av samfunnsoppgaver og -makt. Men Regjeringas forslag har knapt noen konkrete forslag til overføring av oppgaver og makt til de nye regionene. Det er heller ingen forslag om overføring av økonomiske ressurser til regionene, heller ikke oppgaver som for eksempel helseforetakene, eller forvaltning av naturressurser.

Forslaget inneholder ingen konkrete forslag for hvordan den folkevalgte styringa av regionene skal være, likeså ingenting om valgkretsene og mandatfordelinga ved stortingsvalg.

Alt skyves til fremtidige utredninger og beslutninger. Først skal tydeligvis irreversible fylkessammenslåinger gjennomføres.

Et uttrykk for sentralisering av makt i Distrikts-Norge er at antall folkevalgte som i dagens tre fylkesting i Nord-Norge er 115 til sammen, vil bli redusert kanskje til det halve. Store folkegrupper vil miste folkevalgt representasjon.

Noen vil rope «kjempebra – få bort politikerne – det er sløsing med pengene å ha så mange som i dag!» Vel, vel. Vi kaller det demokrati – folkevalgt demokrati.

Det mener vi  er viktig å slåss for! Med sammenslåing av Nord-Norge eller Troms og Nordland til en forvaltningsenhet, blir det langt større avstand enn i dag fra distriktene til de politiske og administrative maktorganene. Og den reelle makta vil fortsatt være i Oslo-området!