Livet på barneskolen i Trollvik var ikke spesielt hardt, men en av de tøffeste opplevelsene jeg husker fra den perioden var at jeg ble tvunget til å gå på skolen dagen etter at Liverpool hadde tapt FA-cupfinalen i 1977, for å bli møtt av en tsunami av hån fra Manchester United-klanen. Ting skulle imidlertid snus til seier litt over et halvt år senere, takket være en julegave.

Han som var leder for Man U-fraksjonen, var så heldig at han hadde en far som ofte var ute og reiste, og da det ble annonsert at han skulle til England rett før jul, var sønnen kjapt frampå og ba ham kjøpe fotballdrakt.

På den tiden var det nemlig ikke slik at trøya til favorittlaget ditt fantes i alle sportsforretninger og billigklesbutikker. Ei heller var det vanlig for folk i Nord-Norge å reise til andre verdensbyer enn Kilpisjärvi og Jokkmokk. Det var en virkelig stor greie å få en ekte Manchester United-drakt, så i ukene forut for turen fikk vi stadige oppdateringer om hvor lenge det var igjen til faren dro til London.

Dagen etter at julegavene var blitt pakket ut, dro vi, som tradisjonen var, innom alle kompisene og sjekket hva de hadde fått. Turen gikk naturligvis først til Man U-supporteren. Forventningene som var bygd opp gjorde det valget enkelt.  Nærmest trippende stod vi der og ringte på, og etter noe som virket som uvanlig lang venting, åpnet moren.

Tor-Arve, som han het, kom etter hvert også, men virket nesten litt motstridig i det han beveget seg mot døra. Han viste fram noen elektriske leketøy han hadde fått, men vi klarte ikke å vente på den store finalen, og plumpet kjapt ut med spørsmålet: «Jammen, hva med drakten?»

Jeg husker i dag ikke helt hva som var grunnen – om det var at faren ikke hadde fletta peiling på fotball eller om butikken ikke hadde Man U-drakt – men da han litt beskjemmet viste frem en flunkende ny Liverpool-drakt, ble alle frammøtte stående og måpe. Å ha fått en ordentlig trøye fra England var i seg selv imponerende, men det var bare noe så ufattelig feil i at Liverpool-drakten hadde blitt gitt i gave til akkurat ham.

Ingen turte å si noe, men etter litt pinlig taushet kikket Tor-Arve så vidt opp fra gulvet og sa: «Pappa ga meg en Liverpool-drakt, så derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å holde med dem».

Personlig kan jeg ikke huske så mange av julegavene jeg ble gitt i ung alder. Denne husker jeg imidlertid krystallklart. For meg var dette den største seieren på hele barneskolen. Det var på en måte som om jeg omsider hadde fått ham til å skjønne at Liverpool var best. For ham hadde det nærmest vært en personlig krise på julaften, som så ble løst da vi andre bare utbrøt «så bra», om hans klubbskifte.

Julegaven fikk langvarige følger,  Tor-Arve endte opp med å følge Liverpool fram til i dag, noe som skulle gi ham et fantastisk 80-tall, men ditto elendig slutten av 90- og 2000-tall. Poenget mitt er bare at en gave er ikke bare en gave. Det er ikke bare valper – selv fotballtrøyer er noe man ikke bare gir til jul.

Folk som ikke er smittet av fotballbasillen, vil nok slite med å skjønne signifikansen av dette, så la meg illustrere poenget gjennom historien om en litt lemfeldig julegave, som til syvende og sist endte opp med å velte et ekteskap.

Mannen hadde tidligere den høsten slått ordentlig på stortromma og kjøpt flygel til sin klassiskutdannede kone, så da julen kom tenkte han at det kanskje ikke var nødvendig med en ekstra gave. I siste liten fikk han imidlertid innfallet om å kjøpe en liten ting likevel.

I det han passerte et glass med syltede pærer på det lokale supermarkedet, oppdaget han påskriften «Goldie» på fronten. Goldie var kjælenavnet han alltid brukte på henne, på grunn av hennes fagre lokker. Dette ville hun nok synes var søtt.

Da tidspunktet kom hvor hun åpnet gaven, klarte hun ikke å holde tilbake skuffelsen, og brast hun ut med: «Jammen hvorfor i all verden har du kjøpt meg syltede pærer? For en idiotisk gave». Kort tid etter hadde både hun og flygelet flyttet ut, mens pærene sto der igjen uåpnet.

Jeg har ikke skrevet dette for å skremme, vil bare få deg til å tenke deg alvorlig godt om før du gir deg ut på gavekjøp. «Ikke no’ press», som man ironisk sier der hvor man på 70-tallet kjøpte fotballdrakter.

Kommentaren var opprinnelig på trykk i desember 2016.