USA-valget har på mange vis flyttet grensene for hvor drøye ting man kan foreta seg og likevel få maktposisjoner politisk. Har de antatte regjeringsutnevnelsene gjort det samme i Norge?
Donald Trump satte nye standarder for hva politikere kunne ytre på Twitter. Mye av det var hårreisende og ubegrunnede påstander, og han ble gjentatte ganger arrestert i grove faktafeil. Ingen av velgerne hans så ut til å bry seg. Han klarte også bragden å bli valgt til president bare noen uker etter at 12 kvinner hadde anklaget ham for overgrep, og avsløringene om hans «grab them by the pussy»-uttalelser.
Ingen har vært i nærheten av lignende beskyldninger uten å bli erklært politisk død i USA. Bill Clintons Lewinsky-affære var en stygg ripe i lakken, men Trumps tramp i salaten var grovere, og kom allerede før han ble valgt. At John F. Kennedy nok ville vært i store problemer hvis hans eskapader hadde blitt gjort kjent, er helt sikkert, men på den tiden skrev ikke avisene om slikt.
De to antatte nye ministerutnevnelsene fra Frp – Per Willy Amundsen og Terje Søviknes – får en til å undre om vi nå er der i Norge også. Skal man kunne hevde nærmest hva som helst i sosiale medier og fortsatt regnes som en troverdig politiker? Og for å parafrasere en gammel barklassiker: «Hvem faen må man ligge med her for å kunne anses som politisk død?»
Selv en ungdomspolitiker ville blitt kalt inn på teppet for tweets som: «For en gjeng sosialister her. Har dere like mye sympati med norske voldtektsoffer som disse «stakkars» asylsøkerne?» Dette tvitret Per Willy Amundsen i en alder av 40 år. Det samme gjelder «Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig», som han skrev i 2011.
Han har også hevdet at det kom til å være muslimsk flertall her i landet i 2029. Det er 13 år til, og foreløpig er det 148.189 muslimer i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå. «Way to go», med andre ord. Av andre ville påstander, kan det nevnes: «Det er omtrent 100 prosent ikke-etniske nordmenn som står bak overfallsvoldtekter», noe som heller ikke stemmer med virkeligheten.
Per-Willy har også kategorisk avfeid klimaforskning, og hevdet at alt bare var kommunistpropaganda gjennom uttalelsen: «Karl Marx er død, de trengte en erstatning. Klimafantastene har funnet et i CO₂-teorien».
Jeg kunne fortsatt oppramsingen, men poenget er bare at dette altså er mannen man antar er plukket til å bekle en ministerpost. Finnes det virkelig ikke bedre alternativer?
Og når først regjeringen skal overraske til jul, så gjør de det ordentlig. Plutselig blir Terje Søviknes nevnt som ministermulighet. Er det virkelig ingen grense for hvilken politisk skandale man kan havne i, og fortsatt bli renvasket noen år senere?
For dem som har glemt det jeg refererer til, var utgangspunktet dette: 10. februar 2001 gikk et sentralstyremedlem i Frp opp på talerstolen og hevdet: «Jeg er blitt voldtatt av en sentral tillitsvalgt i Frp.» Senere anmeldte hun en tidligere FpU-leder i Oslo.
Dagen etter sto en 16 år gammel jente, som tidligere var medlem av FpU, fram. Hun hevdet å ha blitt seksuelt misbrukt av et annet medlem i partiet. Det tok kun én dag før Frp-topp, Terje Søviknes, som ble beskyldt for denne ugjerningen, innrømmet å ha hatt sex med jenta. Ifølge Søviknes hadde imidlertid hendelsen vært frivillig fra begge parter.
Statsadvokaten henla saken, men måneden etter leverte den utmeldte Fremskrittsparti-politikeren, Lars Kristian Helming, en liste med til sammen ni jente- og guttenavn til politiet i Bergen. Lista inneholdt personer som skulle ha blitt utsatt for seksuelle overgrep av personer med tilknytning til partiet. Terje Søviknes var blant de to som ble beskyldt for overgrepene.
Ingen ble dømt, og man skal være forsiktig med å trekke hastige konklusjoner, men spørsmålet er bare om man vil la en slik skygge hvile over noe så viktig som en ministerpost. Hadde man tatt sjansen på å ansette en lensmann etter noe slikt? Eller for den saks skyld en Nav-sjef, en fylkesmann eller en leder for barnevernet? Neppe. Hvorfor er det da OK når det gjelder en minister?