Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv lagde rabalder denne uka, ved å hevde at nordlendinger kommer lettere til ministerpostene enn andre, og særlig nordnorske kvinner. Han antyder at dersom Oslo-mannen Nikolai Astrup (H) hadde vært fra Nord-Norge, ville han blitt statsråd nå, og hadde han vært kvinne fra Nord-Norge, ville han vært det allerede i 2013.

Flere har reagert på utspillet, deriblant Innovasjon Norge-direktør, Stein-Gunnar Bondevik, som på Twitter uttrykte: «Skulle akkurat til å si: Glem nå den Oslo-arrogansen, den er overdrevet, move on – da jeg leste Alstadheim». Det skal i det hele tatt ikke så mye til før den nordnorske stoltheten føler seg tråkket på. Det har en historisk forklaring. Man må ikke så fryktelig langt tilbake for å finne tider da nordlendinger ble hermet etter og ledd av, og ikke fikk seg hybel i Oslo fordi vi snakket feil dialekt.

Nedvurderingen førte oss sammen, og alle i landsdelen heiet vi på den nordnorske fremgangen, fra Bodø/Glimt ga oss toppserielag til Jørn Hoel ble kåret til Norges mest sexy mann i Det Nye. Alt mens vi nynnet til Unit Fives «Æ e nordlending, æ». I dag har vi ikke samme limet. Det begynner å bli mange tiår siden jeg sist ble trakassert fordi jeg var nordfra, mine bånd er i dag sterkere til Trondheim, enn til Harstad og Bodø, og mange av dagens forsøk på å skape en felles, nordnorsk allianse ser ut til å ende med lokalkjekling, så snart festtalene er unnagjort.

En samlet nordnorsk region klarer vi ikke å enes om, og man får inntrykk av at Agenda Nord-Norges egentlige agenda er å kapre bankkunder i Nordland. Selv om identiteten som nordlending gradvis dør ut, vekkes de gamle mindreverdighetsfølelsene raskt til live, med en gang noen hevder at vi har det lettere enn andre. Mitt ankepunkt mot Alstadheims uttalelser har imidlertid et helt annet utgangspunkt. Jeg mener at de lokale variasjonene er så enorme at man rett og slett ikke kan snakke om Nord-Norge som en enhet i en slik sammenheng.

For det første er det fryktelig omtrentlig å putte et område som i areal utgjør nesten halve landet i én kategori og konkludere bastant med at «slik er det der». Hadde man valgt et tilsvarende landområde rundt der Astrup kom fra, ville man kommet fram til at sjansen for at politikere fra den regionen ble ministre var enorme. Viktigere er det dog at denne generaliseringen ikke stemmer for området jeg bor i. Et annet element er at politikere fra Nord-Norge ikke nødvendigvis er i regjering og taler landsdelens sak.

Selv om alle Lofotens seks kommuner har sagt at de ikke ønsker oljeboring utenfor sin kyst, forsøkte tidligere olje- og energiminister, Tord Lien, å lure gjennom en konsekvensutredning av olje- og gassutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Per Sandberg, som er bosatt på Senja, har som fiskeriminister gjort det lettere for storaktører andre steder fra å sikre seg nordnorske fiskekvoter. Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, poengterte også noe sentralt i tirsdagens avis om utnevnelsen av Per-Willy Amundsen: «Statsministeren har utnevnt en justisminister som mener at norske myndigheter ikke har et milligram moralsk eller juridisk ansvar for samefolket i Norge. Ernas nye statsråd mener at det finnes et raseskille mellom nordmenn og samer. Og at det er den norske majoritetsbefolkningen som diskrimineres». I hvilken grad tror man Per Willy Amundsen vil kjempe de samiske nordlendingenes sak?

Mannen som satte nordområdepolitikken på dagsorden kommer typisk nok fra Bygdøy i Oslo og heter Jonas Gahr Støre. Bidragene de nordnorske regjeringsmedlemmene har kommet med til landsdelen, er sørgelig få. Enda verre ser det ut hvis man sjekker bidragene de har gjort for byen Tromsø. All motstand mot at en statlig instans planlegges lokalisert i Tromsø kommer fra Harstad og Bodø. En representant fra Oslo ville ikke ofret de andre alternativene en tanke. Politikerne nordfra heier på ingen måte på Nord-Norge, i den grad de kjemper for noe, er det for sin egen lille tue.

Troms-benken på Stortinget har i lange tider vært dominert av folk fra Harstad-regionen. Foruten tidligere fiskeriminister, Svein Ludvigsen, kan jeg ikke komme på andre Tromsø-folk i nyere tid som har fått plass i regjeringen. Underrepresenteringen er påtakelig, men den handler nettopp om mangelen på en felles Nord-Norge-tanke blant stortingsrepresentantene nordfra. Det kjempes mer mot enn for hverandre, og solidariteten gjelder kun ens egen by, med noen få unntak. Det stemmer nok at Nikolai Astrup har fått lide for at det er så mange andre gode Høyre-politikere i Oslo Vest. At partiet er overrepresentert med politikere i den delen av hovedstaden, er ikke noe nytt. Noen med tilsvarende politiske talent fra Båtsfjord, Steinkjer eller Sogndal ville åpenbart sluppet lettere til ministerpostene.

Det er imidlertid ingenting som understøtter at han ville hatt noen lettere vei inn i regjeringen hvis han var oppvokst i Tromsø. Jeg tør gå så langt som å påstå at hvis Nikolai Astrup hadde kommet fra Tromsø, i stedet for Frogner, er sannsynligheten større for at han aldri noensinne ble minister.

«Nord-Norge-kategorien» får man med andre ord dra lenger ut på landet med.