På sidelinja:

«Når motet svikter»

BUSSER: Om den kollektive transporten ble billettløs, ville langt flere bruke den, mener artikkelforfatteren. Foto: Ronald JohansenFoto: Ronald Johansen

Herman Kristoffersen.Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

meninger

Alle som tar på seg stort ansvar trenger støtte. Det gjelder særlig politikere. De har mange sure dager og møter mye motstand. Berettiget eller ikke. Det kommer an på hvem en spør.

Derfor må utgangspunktet være at man hjelper den som styrer, fordi demokratiet har gitt dem nøklene til rådhuset eller korridorene på tinget.

Som velgere skal vi stadig spørre oss hvorfor vi ga dem denne adgangen? Var det fordi de skulle klamre seg til taburettene og ha fast jobb i fire år? Et slags NAV+.

Eller var det fordi vi ventet noe av dem? Som velgere.

Vi har ennå forventninger. Et nytt år er på vei med nye muligheter til å gjøre en forskjell. Hva med å skape noe nytt som både folk og miljø trenger sårt til?

I statsbudsjettet fikk vi se hvor redde politikerne er for å provosere folket sitt. Noen øre i avgifter på drivstoff uten nevneverdig effekt på klimaet var alt de hadde nerver til. Deretter slengte de på et lass med symbolpolitikk som ikke kommer til å nå noen resultater som klimaet har godt av. Dette trikset var egentlig bare for å skaffe mer penger inn til statsbudsjettet som i neste omgang kan brukes til flere skattelettelser.

Transporten i bysamfunnet blir kanskje årets viktigste sak i Tromsø. Den kommer til å dele befolkninga i to leire. Vi snakker om forslaget til bompenger som er veltet inn over oss av Statens veivesen. Et tiltak som skal skaffe nok penger til bymiljøpakken. Staten skal betale en del, og vi må samle inn vår. Grunnen til dette er at biltrafikken skal ned. Det kan en forstå, men fins det bare en måte å gjøre dette på? Eller er det flere veier til dette målet?

Hva med å ta et tak i kollektivtrafikken som ingen i dette landet har hatt nerver til hittil? Hva om vi ser transporten i byen som et samfunnsanliggende alle i prinsippet er like avhengige av? Transport er egentlig samfunnsmessig i sin karakter. Da handler det om å skape noe i lag og så dele resultatet.

Om den kollektive transporten ble billettløs, ville langt flere bruke den. Særlig om alle har bidratt økonomisk til den allerede. Det er det som er innbyggerfinansiert kollektivtrafikk.

Derfor kunne man som alternativ til bompenger, piggdekkavgift, rushtidsavgift og bensinavgift få alle som bor i byen til å bidra med sin skjerv, mens staten i stedet for å kreve 15 bomstasjoner, betaler sin del av spleiselaget slik de har tenkt å gjøre likevel.  Det ville ikke koste mer enn en tusenlapp pr. innbygger årlig her i byen. Jeg bruker ikke bussen, men betaler gjerne. Hva med en forsøksordning? 

Årsaken til at prisen pr. innbygger kan settes så lavt er det store antallet. Om 75 millioner kommer inn på denne måten(75000x1000), at staten betaler like mye, samt at fylket bidrar med sine kollektivmidler, havner en fort i pluss. Når en da vet at all administrasjon av billetter i tillegg faller bort, blir dette direkte lønnsomt.  Bussen kunne åpne alle dører og få enda større effektivitet. Samlet sett ville dette dekke alle kostnader til et velfungerende kollektivnett.

Hva ville skje? Det ville begrense trafikken betydelig, nye områder kan bebygges, veivedlikeholdet reduseres. Og sist, men ikke minst: Fremkommeligheten for biler som likevel må ut å kjøre,ville blitt betydelig bedre. Dette skjer fordi man vil vegre seg for å bruke bilen når man allerede har betalt for bussbilletten. Ny bru til Kvaløya kan utsettes mange år og klimaet ville juble.

Ingen andre byer i landet har kommet dit at man ser dette ennå, men er det noen grunn til ikke å tenke nytt?

Har man som politiker bare en pisk i verktøykassen sin? Har noen hørt om gulrøtter?

Mot av denne typen er det som skiller politikere fra hverandre. Noen skaper, andre administrerer.

Samtidig som vi gjør dette, kan vi ta et tak nasjonalt. Vi kan samle alle krefter som arbeider for å legge jern i bakken for et nasjonalt jernbanenett. Vi blir ikke èt land før landsdelene er knyttet sammen med stål. Det er det viktigste.

Her må politikerne gå foran. Ikke som Erna Solberg, bare snakke om hvor få vi er. Nord-Norge er fremtidens landsdel, og vi må forberede oss på det.  Dette ville vært et betydelig bidrag til å stoppe klimaendringene, fordi tungtransporten og hardt belastede veier ville tjene på det. Og vi ville fått et alternativ til flyet nordfra.

Det krever mot å kaste lua og stå opp for fremtiden. Fins det i politikken?

Mitt håp er at ingen i det kommende stortingsvalget stemmer på et parti som ikke programfester jernbane videre nordover. Anybody?