Om et år er det 50 år siden Stortinget vedtok å opprette Universitetet i Tromsø. Da har det gått 100 år siden handelsmannen Hans A. Meyer fra Mo i Rana lanserte forslaget. I 1918 beskreiv han problemet med Nord-Norges store mangel på leger, prester og andre embetsmenn i Tidens Tegn. Etter hans syn var det eneste botemiddelet å skaffe Nord-Norge eget universitet slik at dyktige folk med tilhørighet i landsdelen ville bo og arbeide her. Ifølge Meyer måtte universitetet ligge i Tromsø – den eneste byen i nord med en viss vitenskapelig aktivitet.

I regjeringen var denne tanken fraværende – først måtte Universitetet i Bergen realiseres. I 1920 konkluderte et utvalg med at et universitet ikke burde opprettes i nord. Det ville bli for dyrt i forhold til for få studenter. Etter andre verdenskrig blei universitetstanken lansert på nytt. Men Tromsø var ikke nevnt i den samla planen i 1960/61 for utbygging av universitetssektoren i Norge. Akademikerne i Tromsø mista både mot og tro. Ingen av dem drømte om at universitetet kom i deres levetid, for i 1960 var det lite som kunne tyde på at Stortinget allerede i 1968 skulle vedta å opprette et universitet i Tromsø. Daværende ordfører, Kåre Nordgård, omtalte begivenheten som det viktigste vedtaket for Nord-Norge noensinne.

Hva kunne dette stemningsskiftet i løpet av så få år skyldes?

• I 1960 lå det an til at Trondheim blei det neste universitetet med medisinutdanning. Samtidig engasjerte både Stavanger og Kristiansand seg for å få sine egne universitet. Men et fjerde universitet på Sør-Vestlandet kunne true en fornuftig utbygging av Universitetet i Bergen. Dermed kom Tromsø med i Stortingsmeldingen i 1962 (muligens av taktiske grunner). Dette førte iallfall til politisk enighet om at et eventuelt fjerde universitet måtte ligge i nord – for at Nord-Norge skulle bli en integrert og likeverdig del av nasjonen.

• Men motkreftene fantes. Både helsedirektør Karl Evang og en medisinerkomité hadde motargument på lager:

• For lite folk til å danne grunnlag for undervisning i medisin.

• For tynt fagmiljø.

• Desentralisering (les: for lange avstander) står i motsetning til kvalitet.

• sammenhengen mellom utdanningssted og arbeidssted veit man for lite om.

• Lokale krefter innen politikk og kultur gikk sterkt og aktivt inn i striden for medisinutdanninga lagt til Tromsø. Kravet fikk uventa drahjelp av helsemyndighetene som slapp den danske falske “legen” løs i Finnmark.

• I 1965 kunngjorde den nye kirke- og undervisningsministeren, Kjell Bondevik, at universitetsutbygging skulle foregå samtidig i Trondheim og i Tromsø, og at sistnevnte by skulle få realfag og medisin. Departementet begrunnet dette med hensynet til legesituasjonen i Nord-Norge og av distriktsutbyggingshensyn.

Ettertida har vist effektene av universitetet med all tydelighet. De største arbeidsplassene i Tromsø i dag er UiT Norges arktiske universitet og Universitetssykehuset i Nord-Norge. Befolkningsveksten som var svært langsom i Tromsø første del av forrige århundre, gjorde et markant hopp fra drøyt 20.000 innbyggere på tidlig 60-tall og til om lag 75.000 innbyggere i dag.

Fortellingen om universitetet har klare paralleller til historien om Nord-Norgebanen.

Allerede midt på 1800-tallet ble kravet om jernbane i Nord-Norge reist av den markante og sagnomsuste Ole Tobias Olsen fra Dunderlandsdalen. Men motkreftene var sterke. Ikke før i 1923 blei Nordlandsbanen vedtatt bygd, samt en liten parsell i Troms mellom Bardu og Balsfjord (der sistnevnte strekning fremdeles bare fins på papiret).

Etter andre verdenskrig var det stor begeistring i Nord-Norge for å knytte hele landsdelen sammen med resten av Norge med jernbane. Denne optimismen blei grundig avlivet på 50-tallet da banen tapte for vei. Ønsket om Nord-Norgebanen kom opp igjen både på 70-, 80- og 90-tallet. Men i 1994 stemte Stortinget mot forlenging av Nord-Norgebanen til tross for høy nytte-kost-verdi beregnet i NSB sin Hovedrapport.

Idag kan vi spørre om hva slags sprengkraft som kan slå sprekker i de forslitte mytene som fremdeles brukes for å svekke prosjekt Nord-Norgebanen: For dyrt – for lite folk – for lange avstander.

Kan det være:

• Innsikten om at Parisavtalen vil ramme både næringsliv og folk flest ekstra hardt her nord, der utslippsfri transport ennå ikke fins?

• Erkjenninga av at distriktsutbyggingspotensialet med jernbane er udiskutabelt også her nord, som overalt ellers i landet?

• At Nord-Norge omsider begynner å definere sine egne behov?

• At vi i valgåret 2017 vil leite med lys og lykter etter politikere som ikke gjømmer seg bak tåkeleggende ord om “infrastruktur,” men som trør ut av komfortsonen og sier rett ut: “Nord-Norge trenger tog!”

I si tid erklærte Ole Danbolt Mjøs offentlig at han i en periode hadde vært motstander av et medisinsk fakultet i Tromsø. Det er en kjent sak at han snudde trill rundt og skifta standpunkt, og at han siden ivra sterkt for at også Polarinstituttet skulle til Tromsø. Til alle togskeptikere: Det er ingen skam å snu! Og en oppfordring til alle – både tvilere og tilhengere – i 2017: Ta en `Ole-Danbolt-Mjøs` og bruk dette utsagnet i alle slags sammenhenger: “For øvrig er det mi mening at Nord-Norge treng en stambane gjennom landsdelen!”

Historien kan gjenta seg. Mye uventa kan skje i løpet av de neste seks åra. De som tenker at banen ikke kommer i deres levetid, kan bli overraska i 2023 (hundre år etter det første lille gjennombruddet på Stortinget) og få oppleve at ordførere rundt om i landsdelen opprømt omtaler stortingsvedtaket om stambanen gjennom Nord-Norge som “det viktigste vedtaket for Nord-Norge noensinne.”