Er det noen som husker da Europas største dagligvarekjede Lidl skulle etablere seg i Norge på begynnelsen av 2000-tallet?
Med høy sigarføring og løfter om lavere priser på melk og honning skulle vi lokkes til å skifte matleverandør fra Rimi, Rema, Coop og Spar til den nye, europeiske giganten.
Analytikerne til den allmektige Lidl-sjefen Dieter Schwartz trodde nemlig at nordmenn ene og alene var opptatt av pris, pris og atter pris på matvarene – noe man hadde «skjønt» etter å ha sett TV-reklame med motorsager og andre mer eller mindre corny priskutt-verktøyer.
Så da Lidl kom med varer som kostet 60–70 prosent av de norske varene, burde vel suksessen være gitt? Til en hvis del hadde de rett, tyskertene, men de hadde glemt en ting. Nordmenn var – og er – opptatt av lave priser, men bare så lenge det er snakk om «norske» lave priser.
Når Rema, Coop eller Norgesgruppen torgfører lavprisvarer som Eldorado, X-tra eller First Price – da er det kuttisme og noe som bidrar til at vi skal ha mer til overs i pengeboka.
Men da Lidl prøvde å lokke det forment prisbevisste nordmennene inn i flunkende nye butikker, ved å markedsføre egne superbillige merkevarer (EMV – som det så fint heter på handelsmann-lingua), da var det tvilsomme produksjonsmetoder, sosial dumping og manglende etikk som dukket opp i pannebrasken hos det norske folk.
Det uansett om de forskjellige samlebåndsarbeiderne på matfabrikkene rundt om i Europa, Asia og Nord-Afrika produserte samme tomater eller tunfisk på boks til samtlige dagligvarekjeder. De skiftet bare etikett avhengig om det var Lidl eller Coop de leverte til.
Lidl fikk, som kjent, aldri innpass i Norge. Etter noen år med milliardtap i sine 40–50 butikker, kastet man inn håndkleet og solgte rubbel og bit til Reitan-gruppen. Snipp, snapp, snute – så var Lidl-sagaen ute.
Samme mekanismer spilte inn da GB Glace skulle begynne å selge svensk is i Norge på 80-tallet. De stupte også på grunn av nordmenns nasjonalisme. Da Lidl og GB Glace prøvde å få innpass på det norske markedet, møtte man en mur av mistenksomhet, patriotisme og ikke minst konservatisme som man stanget hodet blodig mot.
I tillegg møtte man også flinke «motstandsbevegelser» i form av reklamefolk, konkurrenter, media – ikke minst, og politikere og samfunnsdebattanter som visste hvilke strenger man skulle spille på.
Jeg kan ikke si at jeg vet, men jeg mistenker sterkt at det er dette Harald Bredrup, Cecilie Myrseth og de andre som brenner Rema-flagg på sosiale medier – bevisst eller ubevisst – prøver seg på. Man samler seg rundt det kjente, det trygge, det som alltid har vært der.
Og jeg sier ikke at de har feil, misforstå meg rett. Det er mange gode grunner til å slå ring rundt arbeidsplasser, lokal tilstedeværelse og lokal mat- og drikkekultur.
Så, sorry Rema. Det kommer til å skje igjen, det er jeg ganske så sikker på. Det som nesten bestandig skjer når status quo utfordres.
Rema 1000s vedtak om å la markedsmakt være markedsmakt – og å satse «all in» på det de mener er nordmenns priskåthet – vil ende som nok en Lidl- eller GB Glace-kampanje.
Jeg tror at de vil gi opp. Kanskje ikke om en uke eller to, men om maks et halvt år.
De vil innse at de på sin høyde kan vinne en Pyrrhus-seier. De kan vinne det første slaget, men seierens pris vil være så høy at de vil tape krigen ved å bruke sin rett (ja, de har faktisk rett til det!) å bestemme hvilke varer de skal selge i sine egne butikker.
Når omsetningen etter hvert begynner å droppe tre-fire, og så fem-seks prosent på grunn av at nordmenns «forsvarsmekanisme» slår inn – da vil de snu.