Øl vekker følelser. Man kan bli dypt emosjonell, på grensen til det uutholdelige, av å drikke det. Og man blir det også av å snakke om det. Øl er ikke bare øl.

Reaksjonene på Rema 1000s planer om å ta (blant annet) Mack-øl ut av hyllene sine har vært til dels voldsomme. Mack selv har tydd til sosiale medier og fått full uttelling, med polarromantiske poster om nordnorsk stolthet, bilder av isbjørn og alvorlige formaninger om at de er redde og frykter for sin egen eksistens.

Når man i stor grad lever av å selge et produkt som ikke er lov å reklamere for, er all denne viraken gull verdt for Mack. Bryggeriet har – uansett utfall i saken – fått manifestert sin tunge markedsposisjon i nord. De kommer neppe til å legge ned med det første.

I nærområdene til Tromsø er selvsagt reaksjonene sterkest. Hvis eksistensen til Mack ølbryggeri er seriøst truet, er det heller ikke rart.

En klok person sa en gang at et sted ikke blir en by hvis det ikke samtidig kan skilte med domkirke, lokalt ølbryggeri og et fotballag i landets øverste divisjon. Det var ikke små mikrobryggeri det var snakk om.

I Bodø har man bare domkirka i Torvgata igjen. Fotballaget rykket ned i byens jubileumsår og det ærverdige Nordlandsbryggeriet fra 1897 ble først kjøpt opp av E.C. Dahl, byttet i 1990 navn til langt mindre ærverdige Ringnes Nordlandsbryggeriet, og ti år senere ble produksjonen lagt ned.

Bygget og byens stolthet, som selv tyskerne lot stå under krigen, var nå bare historie.

Siden den gang har Mack overtatt store markedsandeler av Bodø. De selger Macks produkter under alltid utsolgte Parkenfestivalen, og de solgte det sågar under den offisielle jubileumsfesten for Bodø by i fjor sommer, og dominerer også i store deler av Bodøs uteliv.

Mange i Bodø reagerer. Dødskysset fra erkerival Tromsø smaker ikke like godt i de ringere kretser i nordlandsbyen.

Dette skrev kommentator Siri Gulliksen i Avisa Nordland (AN) om, og uttrykte null sympati for Macks mulige exit fra Rema 1000s hyller.

Kommentaren hennes hadde mange gode og relevante poeng, men hun sank dessverre så dypt at hun skrev hovedgrunnen til den manglende sympatien var hvor stygg smaken på Mackøl er, som denne saken minst av alt handler om. Da ber man heller ikke om å bli tatt seriøst.

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, kalte kommentaren tynt skvip og anbefalte henne å lese Nordlys’ kommentarer om samme tema for voksenopplæring, og fulgte opp med en leder der han blander brygget med at det ikke blir noe av sammenslåingen av de to nordnorske fylkene, ved å insinuere at Gulliksens kommentar er ANs offisielle mening, at det hele beror på et Tromsø-hat og at dette forhåpentlig ikke er den gjengse oppfatning i Nordland fylke. Litt av ei smørje.

Og imens er folk i nord, og i hvert fall i Troms og Tromsø, rasende på Rema 1000. For de vil ha Mack i butikkene våre, og det skal faen meg ingen komme her å kødde med.

Derfor kaller både redaktører, politikere og Mack-ansatte Rema 1000 for «Ræva 1000» i sosiale medier.

Nå har både Mack-direktør og Rema-sjefer måttet gå ut i media og advare mot og beklage at uskyldige Rema 1000-ansatte blir mobbet av tidligere kunder. Kanskje vi skal roe litt ned nå?

Det mest overraskende her er dog ikke engasjementet, men heller hvor elendig Rema 1000 er på å skjønne det symbolske mageplasket i å lansere en «bestevenn»-kampanje, og samtidig fjerne Mack fra store deler av landet.

Det som deretter overrasker er hvor idealistisk folk plutselig gir inntrykk av å være, som om markedsøkonomi var noe man ellers ikke forholdt seg til.

Den norske dagligvarebransjen utraderte omtrent alt som var av lokale, frittstående kjøpmenn i hele landet i løpet av noen tiår. Folk sviktet kolonialbutikken i nabolaget og lokale leverandører over en lav sko, simpelthen fordi de ville ha maten og drikken billigere.

Mat og drikke har derfor aldri vært billigere her til lands (målt etter reallønn) enn akkurat nå. Dette skyldes ene og alene de tre dagligvaregigantene sitt triopol (eller hva man skal kalle det), og deres mandat har aldri vært å støtte verken lokalt næringsliv eller lokale leverandører.

De er grådige, hele gjengen, og Rema 1000 er ikke engang den største eller den verste aktøren. Det er heller ikke noe nytt. Vi har sett det med Hval sjokolade, Synnøve Finden og flere eksempler spadd frem av gravende journalistikk. De tre aktørene gjør stort sett som de vil.

Problemet med alle slike folkeprotester er at de sjelden varer særlig lenge. Folk skulle boikotte Elkjøp og Norwegian, men når det skal kjøpes ny vaskemaskin og flytur til utlandet er det til syvende og sist nesten alltid pengeboka til folk som bestemmer.

Og om Rema 1000 annonserer for varer som er billigere enn konkurrentene, har jeg vanskelig for å se for meg at folk i lengden vil boikotte dem. De er ikke nazister eller kriminelle heller.

De har bare vært litt knølete med denne dumme Æ-kampanjen, og de har undervurdert Mack, bryggeriets posisjon og deres evne til å spille på patriotiske strenger.

Hadde Rema 1000 laget sitt eget øl, kalt det Polarpils, og solgt det til spottpris, ville garantert masse folk i nord, spesielt unge og mindre kjøpesterke grupper, omfavnet det uten å mukke.

Akkurat som de før har gjort med smakløst dansk og nederlandsk englepiss, for ikke å glemme Reitans eget Grans. Og folk over det ganske land har drukket det, alltid på bekostning av det lokale brygget, og uten at et eneste fakkeltog eller en eneste aksjon i sosiale medier har funnet sted.

Monopoltilstandene i dagligvarebransjen er ikke noe vakkert skue, men norske politikere har likevel latt dem holde på. Coop, Norgesgruppen og Rema har enorm makt i Norge, og opererer mer eller mindre uhindret sammen med Orkla, Tine, Nortura og noen flere.

Dette kommer de nok til å få fortsette med også, men hvis man på sikt ser at norske bedrifter og leverandører blir skjøvet ut til fordel for utenlandske og multinasjonale selskaper, vil nok myndighetene reagere.

Og det Rema 1000 nå gjør er å kødde med denne uskrevne dealen. Så får vi se hvor ivrig denne regjeringen vil være i å regulere markedskreftene med statsmakt og – så å si – gi all mackt til folket.