Fra sidelinja

«Dit skal vi aldri komma Kal»

- Vi skal heller være med å samle inn penger for å reise statuer av legendariske fotballspillere som det kryr av i Bodø. Nevner bare Berg-familien, skriver Herman Kristoffersen

meninger

Salig Erik Bye sang det til oss. Vi lyttet, og etter hvert forsto vi at det var mangt og mye vi aldri skulle komme til å oppleve.

Bodøhatet er en av de tingene. Det skal vi aldri oppleve i Tromsø og omegn, men heve oss over. Det er nemlig mye som er bra med Bodø.

Kulturhuset Stormen er en viktig arena for hele landsdelen, ikke bare for Bodø. Symfoniorkesteret NOSO er vårt felleseie. Her sitter antakelig ihuga bodøværinger side ved side med garvede tromsømusikere og musikkgardister fra Harstad.

Fylket deres rager skyhøyt over vårt eget i kultursammenheng. Og har gjort det lenge. Der vi overser innlysende kulturskatter, bygger de hele hus rundt dem og skaper interessante debatter. Skulpturlandskap Nordland er noe vi aldri ville funnet på her hos oss. Det er vi altfor konfliktsky til her i Troms.

Vi skal derfor skjerpe oss i fremtiden, og slett ikke glede oss over at fotballaget deres ligger en divisjon under TIL og kan få juling i Tromsdalen neste sesong. Vi skal heller være med å samle inn penger for å reise statuer av legendariske fotballspillere som det kryr av i Bodø. Nevner bare Berg-familien.

Dette er kapasiteter som virkelig har satt landsdelen på det internasjonale fotballkartet lenge før noen sørpå skjønte at det bodde folk nord for Sinsenkrysset.

Når Bodøgutta spiller kamp og scorer mål skal vi prøve å stå sammen med Halvdan Sivertsen og rope hurra. Når de taper skal vi nesten dø av spenning og fortvilelse. Vi skal svinge den gule tannbørsten på Aspmyra som bare en Nord-Norging kan. For vi andre er ikke nordlendinger. Vi er dette andre. Nord-Norginger.

Når det blåser en lett og mild bris i Tromsø, vet vi at det som regel hyler smådjevler rundt hjørnene i Bodø sentrum. Folk ligger langflat i kulingbygene der, og må klore seg fram ved bruk av tåneglene på hålka. Det skal vi synes er triste greier. Vi skal unne bodøværingene et bedre og roligere vær, samt et folketall som prosentvis stiger mer enn i Tromsø, for det elsker de.

Tromsøværinger skal heller aldri juble over at flyplassen i Bodø mistet militærflyene sine. Tvert om skal vi glede oss over at det nasjonale flymuseet ennå holder stand på flyplassen, og at vi noen ganger må mellomlande der på vei sør- eller nordover.

Bodø leverer nemlig så det holder. Det er våre gutter og jenter hele gjengen der nede. De ekte nordlendingene. Det elsker vi dem for. På en god dag har vi også finnmarkingene med på det.

Når det gjelder øl, som man snakker mye om for tiden, kan vi gjerne drikke Nordlandspils ved enhver anledning det passer seg. Ikke for mye, slik at vi bringer skam over de edle dråpene. Bare passelig som det sømmer seg en ekte nordlending. Selv om vi i dag vet at ølet lages i Oslo og er en del av ølet til Ringnesfamilien, skal vi blåse i det. Det er nemlig navnet som teller.

Vi ble ikke slått sammen med Nordland fylke denne gangen. Politikerne fant, som ventet, ikke løsningen. Det viste seg nemlig etter nitide undersøkelser at det var flere politikere enn det fantes ledige taburetter til dem. Da går det selvsagt ikke. Vi som hadde drømt om å få bli nordlendinger alle sammen, ble kraftig skuffet. Likevel forstår vi. Går det ikke, så går det ikke.

Vi trenger vel ikke gi opp av den grunn. Hva om vi bare legger ned hele sulamitten? Fylket vårt. Og så søker politisk asyl i Nordland? Vil de ta imot oss da?

Hvis de vil, så kan de. De har nemlig fått opprette et nasjonalt senter for fullintegrering av asylanter i Bodø. Dette er noe Sylvi Listhaug har skaffet dem. Her kan de ta imot dem som er ivrigst på integrering. De som drømmer om å bli nordmenn og nordlendinger på rekordtid. De som vil utslette alle spor av egen kultur og uvaner en har lagt seg til i tusener av år er hjertelig velkommen, sies det.

Er ikke dette noe for oss? Slik kan vi komme oss bakveien inn i kommunereformen til Jan Tore Sanner. Vi kan bli ekte nordlendinger uten at han aner noe om det. Plutselig en dag er Troms fylke fritt for folk, fordi alle har søkt asyl i Bodø. Fylket er tomt. Hva skal man med et eget fylke da?

Det eneste vi trenger er å komme oss til Lofoten, og der finne en bordfjøl eller noe annet som flyter. Deretter padle over Vestfjorden en godværsdag. Så vasser vi i land i Bodø. Naken, sulten og blakk.

Noe må man da kunne ofre for å bli ekte nordlendinger.