Er det flere enn meg som syns det går litt på tomgang nå. Jeg tenker da på alt dette maset om Donald Trump og hvor forferdelig alt kommer til å bli i årene fremover.

Når vi europeere ikke får viljen vår blir vi nærmest ustyrlige, og i stand til å lire av oss de mest vanvittige av påstander. Ingen husker vel lenger hvilke reaksjoner vi presterte da Ronald Reagan ble valgt i 1980 etter at peanøttfarmeren Jimmi Carter hadde segnet sammen på en joggetur utafor det hvite huset sitt i Pennsylvania Avenue. At gisselaksjonen i Iran også hadde gått på trynet for ham, endret ikke akkurat bildet av en svekling som president. Dette ble for mye for de amerikanske velgerne, og de sa opp husleiekontrakten hans og lempet ham ut.

I Europa var vi i sjokk over at Jimmi tapte og at en B-skuespiller skulle bli president i en supermakt. Hvor skulle dette ende?

For åtte år siden, ville vi ha Obama. Vi syns det passet så godt med en svart mann i Det hvite hus. Særlig siden vi i Europas mange titalls nasjoner ikke har greid å finne plass til en svart person som statsleder enda. Det har nok plaget oss en del, for når vi vant dette valget med Obama, ble vi så glade at vi belønnet ham med en fredspris enda han var sjef for et betydelig antall kriger allerede da, og er det fortsatt.

Denne gangen ville vi ha Hillary Clinton. Da var vi villige til å se bort fra at man bygde et dynasti Clinton slik man allerede hadde tabbet seg ut med Bush-familien. At hun hadde rotet det til med epostene sine og fikk lite til som utenriksminister, kunne vi også leve fint med.

Man skal selvsagt ikke se bort fra at det kunne smakt godt med en kvinne i denne jobben. Men folket ville ikke ha Hillary Clinton selv om hun er kvinne, ikke fordi hun er det. Mye annet heftet nemlig ved henne. Hun var storbankenes kandidat og nesten alle i den ypperste makteliten støttet hennes kandidatur. Dette er de som ikke hadde mistet verken hus eller jobb under den siste finanskrisen, men tvert om hadde beriket seg på den. Millioner av velgere hadde styggere erfaringer.

Dette oppdaget velgerne i nøkkelstatene og tok «The Donald for president».

Verden er derfor i sjokk for tiden. Spekulasjonene hagler i mediene. Har en gal mann tatt over en supermakt? Hvordan er det med atomknappen? Hvor mange minutter har vi igjen å leve? Må vi selge huset før konkursen når oss? Handelskrigen med Kina vil nemlig drepe verdensøkonomien. Alle blir tapere bortsett fra Donald selv, som nå har gitt sønnene sine nøklene til pengeskapet.

Donald har fått alt nå. Han har tatt trykket fremover på seg, så å si. Han har allerede fått skylda for den neste økonomiske krisa, økt terrorisme og en verdensomspennende lav seksualmoral. Samt det meste av global oppvarming i minst åtte år fremover. Han har masse å gjøre og vil bli fulgt med argusøyne fra hele verdenspressen.

Hvordan skal han kombinere det å drive business med å være den som kan snakke aksjekurser opp eller ned med bare en enkel Twitter-melding fra Trump Tower allerede før han er innsatt som president? Hva med etterpå? Greit nok at sønnene hans har fått nøklene til safen og skal drive businessen hans, men det er Donald som fortsatt eier det lille oppskrytte imperiet sitt.

Det siste var at aksjekursen til bilprodusenten Ford datt flere hakk etter en enkel melding om at den kommende presidenten ville vurdere en straffetoll på biler produsert i Mexico. Hadde han «shortet» (veddet på nedgang i kursen) noen aksjer i Ford før han sendte ut denne meldingen, kunne han ha gjort det virkelig godt. Veien fram er brolagt med slike tilfeller, og det skal derfor godt gjøres at han overlever særlig lenge før en riksrett sier sitt om dette. Han kan heller ikke stole for mye på det flertallet republikanerne har i kongressen. Mange der hater ham, og bare venter på en anledning.

Hva om man i stedet for å hisse seg opp, setter seg litt tilbake i stolen og ser hvilke fordeler som kommer ut av dette for den enkelte av oss? Vi har lært at det er alltid er fordeler og ulemper med tildragelser her i verden.

I skrivende stund er han der ennå, og har i praktisk politikk tatt på seg alle våre synder som en viss annen fra barnelærdommen vår også gjorde. Uten at det hjalp veldig fremover. Der stopper for øvrig sammenligningen.

For oss andre kan dette også være gode nyheter. Kan vi da ikke bare slappe av og nyte livet i landskapet under og bak «The Donald» i stedet for å gå rundt og irritere oss over denne fyren som skaper så store skygger med det fyldige gulrothåret sitt?

Han har allerede tatt på seg skylda for alt menneskeheten frykter her i verden, og sånn vil det være i lang tid fremover. Hva vi andre foretar oss med dieselbilene og livsstilen vår, teller ikke lengre.

Deilig skal det bli å slappe litt av for en gangs skyld. Bort med skyldfølelsen som har plaget oss nesten hele livet. Verken Gud eller Martin Luther ser oss lengre nå. Vi er bak, for «The Donald» skygger for oss. Han er den største bukken på brua.

Mulig alt går til helvete, men vår skyld er det ikke.