Vi feirer pionerene som over en lengre periode arbeidet med å få i stand et større samisk landsmøte. Vi hedrer minnet av Elsa Laula Renberg, som i dag er en av samenes største heltinner og forbilder. Denne beundringsverdig sterke kvinnen, som sto imot utskjellinger og motarbeidelser som vi i dag ikke kan forestille oss.
Elsa Laula ledet arbeidet med å få til det første landsmøtet. Da den offisielle fornorskninga herjet som verst, sto hun prinsippfast fram og krevde anerkjennelse for det samiske folket, for vår kultur, våre språk og våre næringer. Hun er et forbilde vi ser til i dag, fordi vi enda jobber med den samme målsettingen om anerkjennelse og respekt.
En grunnleggende tanke er at vi er som sterkest når vi står sammen. Dette så Elsa Laula før møtet i 1917, og det å samle oss som ett folk har vært en drivkraft for det meste av organiseringen vi har drevet med siden. Jeg tenker at like mye som å feire de kvinner og menn som har gått foran, så feirer vi i år idealet om et felles Sápmi.
LES OGSÅ: «Ei skeiv vedkjenning»
De har vært helter og veivisere de som har kjempet på frontlinjene, og de som har kjempet den daglige kampen for anerkjennelse av samisk kultur. I dag hedrer vi dem i dyp takknemlighet for at vi har kommet dit vi er i dag, med institusjoner og organisasjoner som redskaper for det samiske samarbeidet.
Også i dag har det personlige kostnader å stå i stormen for det samiske samfunnet, både for dem som står i samfunnsdebatten og for dem som kjemper i det daglige for samiskundervisning for sine barn eller for retten til å drive med tradisjonelle næringer. Vi overveldes av de enorme utfordringene som truer eksistensen til våre språk og næringer, og det føles som at for hvert fremskritt så går vi også et steg tilbake.
Slik har det vært siden 1917. Vi vinner litt respekt for det samiske, og så mister vi litt, i det som føles som en evig kamp for de samme grunnleggende rettighetene. Heldigvis kan vi se oss tilbake og slå fast at vi i dag har det bedre enn det som var utgangspunktet for 100 år siden. Og da vet vi at vi har mange å hedre. Selv om det koster å stå i kampen for det samiske i dag, så henter vi styrke fra dem som sto i den kampen i enda hardere tider.
I samepolitikken vet vi også at det er fordi noen har kjempet før oss at vi har de mulighetene vi har til å utøve politikk. Vi har egne sameting i tre land, og vi har ordninger som gjør det mulig for oss å samarbeide over statsgrensene, men fortsatt er det en vei å gå for å bedre inkludere samene på russisk side. Synliggjøring og anerkjennelse av vårt eget mangfold, enten det er de små samiske språkene, eller seksuelle minoriteter, trenger vi nok stadig påminnelser om. Likevel, jeg opplever at rommet for å være same på ulike måter har blitt større, både internt i det samiske samfunnet, og utenfor.
En del av feiringen i jubileumsuka er at de to store fellessamiske møtene skal arrangeres i Trondheim. Både parlamentarikerkonferansen, som er sametingenes fellesmøte, og samekonferansen, som er de samiske organisasjonenes møteplass og har vært arrangert siden 1953, finner sted i Trondheim i uke 6 og begge har et felles Sápmi som utgangspunkt for diskusjonene. Spesielt samekonferansen tar mål på seg å være en visjonær arena der vi diskuterer hvordan vi skal få til et enda tettere Sápmi uavhengig av landegrensene.
I 2017 feirer vi at vi har nådd langt, men minst like viktig er det at vi sammen definerer de neste milepælene vi arbeider mot. For meg er drømmen at våre etterkommere om 100 nye år kan leve et liv i Sápmi der statsgrensene har lite å si for hvilke forutsetninger man har som same her i livet. Jeg ser et Sápmi der statsgrensene ikke lenger er til hinder, og der vi har et felles representativt Sameting som kan tale vår sak som folk i alle de landene der vi bor.
LES OGSÅ: Mikkel Gaup lanserer ny Tromsø-festival (for abonnenter)
Under Tråante 2017 ser vi tilbake på 100 år med fremgang og utfordringer. Vi skal feire som bare det, hedre de som kjempet før oss, og vi skal føle enorm stolthet over det samiske. Samtidig skal vi se fremover og vurdere hvordan vi i 2017 kan kultivere og bygge videre på de drømmene og idealene som pionerene i 1917 hadde. Det er den beste måten å hedre dem på.
Lahkoe biejjine! Vuorbbe biejvijn! Lihkku beivviin! Gratulerer med dagen!