At verden i går, ikke er verden i dag – ser og opplever du og jeg daglig. Tidligere begrensninger og holdninger i hva som er mulig å gjøre – eller hva som er god adferd, viskes liksom ut – eller blir spist opp i jakten på det frie samfunn. Og for å si det litt ungdommelig. Det kan være jævlig kult. For ting endres, og spørsmålet blir egentlig i hvor stor grad du og jeg henger med i svingene? Og det fikk jeg synliggjort forleden i et TV-program om Rolling Stones på turne i Latin-Amerika.
Det som gjorde det hele spesielt var å se medlemmene i Rolling Stones. Dernest å se de titusener av tilskuere på konsertene. Mick Jagger & Co var et syn for guder. For de sterkt nærsynte. Og på avstand. Før det ble nærbilder av medlemmene, så Rolling Stones akkurat slik ut som de var i sine glansdager. Samme fancy bekledning – og like slanke kropper. Juggel, øreringer, pannebånd og halvlange hårsveiser var som før. Jeg satt og lurte på hvor aldringen var blitt av?
Men da det ble nærbilder av gjengen, så ble det svært tydelig at de ikke hadde stått fremst i køa når rynkefrie ansikter ble utdelt. For å si det mildt. Ansiktene var så fulle av streker, furer og markeringer at Munck ville ha stått opp av graven, for å kunne male et nytt Skrik. Og da Mick Jagger åpnet låvedøra av en munn, og lokket med alfasangen ”Satisfaction”, så ville et nytt moderne Skrik ha vært et faktum. Garantert!
Men der står, danser og spretter de rundt. Mick Jagger dansestepper som en ungdom – og Keith Richard står der vuggende – med panneband og hvitt hår. Alle med et kroppsspråk som roper etter rockens ungdomskilde. Men de var sjarmerende – i sin streben etter ungdomseleganse.
Mick Jagger er selvfølgelig ”konge på haugen”. Like spretten og dansende som før. Like smal over hofter, baken, lår og overkropp som en veltrimmet danser. Og resten av gjengen har samme aldersprega fancy ungdommelighet når de uhemmet flørter og underholder publikum – som til de grader henger med i svingene. Det er ikke som i gamle dager da de hadde en majoritet av hylende unge – og svært unge jenter som fans. Nei da, her vugget og discodanset eldre. Som slett ikke var eldre – akkurat der og da. Og det gjorde de med stil og eleganse. Sammen med ”ungdom” i alle aldre.
De storkoste seg sammen, mens de eldste hadde parkert rullatorene på korttidsparkering. Og da skjønte jeg at verden hadde gått langt i den senere tid for å bli innrullet i rockebudskapet fra Rolling Stones: ”Gå ut og gjør alle til våre fans – og hindre dem ikke, for vi skal gjøre de ungdommelig lykkelige. Og de skal tørre å vise det”. Slike scener ville verken du eller jeg oppleve – eller sett, for noen tiår siden. Garantert.
At Mack
er blitt hevet ut av Rema 1000 er nå gammelt nytt. Men det som forundrer meg – og sikkert deg også, er at i de siste 15–20 årene, så er det eiere av de store matvarekjedene som har seilt inn på lista over Norges rikeste. Det betyr i klartekst at det er meget gode vilkår i dagligvarebransjen for å tjene seg søkk rik. Og det er vel heller ikke ueffent for Reitangjengen å få bestevennen Carlsberg i sin omgangskrets. På bekostning av lille Mack i nord. Men det er du og jeg som forbrukere, som støtter tiltak som gjør slik at Reitan får sine Judas-kroner inn på kontoen, og at du og jeg sparer noen kroner på innkjøp av øl og mineralvann. Konsekvensen er at det er slutt for 30 arbeidstakere i Nordkjosbotn, og kanskje også for din og min lokale stolthet, merkenavnet Mack.
Mediestrategisk har Reitan håndtert Mack-tvisten glimrende. De har personlig ikke sagt et ord, men latt sine undersåtter møte media. Strategien har etter hvert blitt å tie det hele i hjel, så glemmer forbrukere og media hele Mack-sirkuset. Og det ser ut til at de har lykkes godt med det.
I november 2016 endret verden seg. Trump kom til verden, og verden kom til Trump. Trump vant valget i USA, og i januar ble denne uvirkelighet en virkelighet. En urovekkende stor andel av USAs velgere ønsket en forandring. De hadde over år sett at deres livsvilkår endret seg–og da ikke til deres fordel. Skilnaden mellom fattig og rik – i USA og resten av verden, blir større og større, og økningen skjer urovekkende fort. Og da ønsker godt voksne – i økonomisk fritt fall, å tro på eventyr. I alle fall gjorde de det i USA. For hvilken logikk tilsier at amerikanske velgere skulle tro på en person som Trump?
En som lover og lyver så det holder, og som aldri før har vist noe empati for andre enn seg selv? Det var urovekkende mange i USA, som så sterkt ønsket å tro på det som Trump fortalte dem, at de tok bort etasjeskillet mellom sannhet, eventyr og løgn. Oppgittheten synes å ha flyttet inn i toppetasjen på mange velgere. De har gitt opp troen på økonomisk bedring, og at makteliten i USA ønsker å gjøre noe med det. De satset på Trumps demokratiske revolusjon. Og det er vel god grunn til å tro at det kan bli en smittsom øvelse – ved valg i en del andre land?
I dag er det liksom legitimt for maktpersoner som Trump å servere den ene spesielle eventyrhistoria etter den andre. Men han er ikke alene i det markedet. Det er alltid noen som vil fortelle eventyr for mottakelige voksne. I Gambia var det en meget spesiell historieforteller som av folket ble belønnet med ørten år som president. Og når han fratrer–med tvang, så tar han med seg statskassen på 100 millioner kroner og forsvinner til et land som har akseptert å ta imot ham. Mot ei kraftig betaling? Hvor er logikken og moralen i at slik skal kunne skje? Og hvor er logikken i at USA skulle velge en person til president som har en noe redusert troverdighet? Men USA lar han få styringen. Til og med over knappen for atomkrig. Hvor i alle dager er logikken, Amerika?
Når Trump lyver – så blir han avslørt med en gang. Han serverte fem løgner på sin første arbeidsdag som president. Straks avslørt og tatt med buksa nede. For Trump er det visstnok ikke noen ukjent øvelse å bli tatt med buksa nede, så det lar vi ligge.
Men USA fikk den lederen de ba om – og kanskje fortjener. De visste meget godt hva Trump sto for, sier du og jeg litt overlegent. Men vet du og jeg hva våre politikere står for? Hvilke politikere vi får? Det er alltid lettere å se at naboens trær skygger for vår sol, enn å se at våre trær skygger for naboens sol.
Her til lands blir vi blendet av valgløfter. Men hvor troverdig er valgløfter? Er det en lettere variant av løgn, som du og jeg aksepterer som et politisk uforpliktende språk? Å lyve i politikken henger i så fall tett opp til det å love. Å gi valgløfter. Det er jo ikke akkurat noen ny øvelse blant politikere. Det skjer da uavlatelig. Uten at du og jeg stempler det som løgn. Ta for eksempel Erna Solberg. Hun lovde oss en gang en gedgen veipakke. Men ser du og jeg på det som en løgn – eller et godt valgløfte?
Trump lovde også mye rart under valgkampen, men så langt ser det dessverre ikke ut som alt var luftige valgløfter, alternative sannheter og merkelige utsagn. Trump ser faktisk ut til å gjennomføre noen av de ekstreme tiltakene han kastet fram under valgkampen. Men ifølge media, så snakker han i tillegg usant om lett kontrollerbare ting. Men når en norsk politiker kommer med valgløfter, så blir våre politikeres valgløfter til deg og meg ikke stemplet som løgn, men kreative valgløfter. Med bieffekt som kamuflert glidemiddel inn i maktens sal?
Er forskjellen mellom våre politikeres valgløfter og Trump sine løgner, at Trumps løgner er lette og avsløre, mens våre politikere serverer sine mulige usannheter som spennende og kreative valgløfter? Som du og jeg – lik velgerne i USA, naivt ønsker å tro på? Så hva skal vi kalle valgløfter? Politisk løgn satt på vent? Kamuflerte usannheter. Eller som lokkemiddel for å få din om min stemme? Valgløfter har i alle fall vist seg å ha en stor grad av usannsynlighet i seg.
Eller hurr?