Distriktspartiet Høyre

Høyre har omsider skjønt at den egentlige utfordreren i valgkampen er Senterpartiet. Siste ukes utspill tyder på at de for alvor vil gå dem i næringa.
meninger

Senterpartiet har kommet som ei kule på meningsmålingene, mye takket være motstanden mot ulv og kommunesammenslåing. Mottrekket fra Høyre har ikke latt vente på seg. For en uke siden kastet Høyres stortingsrepresentant fra Finnmark, Laila Davidsen, seg inn i ulvestriden og ville overby Sp ved å si at ikke bare ulven, men «alle rovdyr burde avlives». Forbausende få protester har kommet fra Høyre-hold, det ekstreme utspillet til tross. Sannsynligvis fordi man ser at det på sikt vil hjelpe partiets «standing» i distriktene.

Torsdag la de inn enda en aksje hos bygdefolket, ved at kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner foreslo flytting av 630 statlige arbeidsplasser fra Oslo og ut i distriktene. Hva i all verden – distriktspolitikk fra selveste «kommunedødaren»? Her er det noen som tar sikte på å vinne valget. Sanner har besittet regjeringens uriaspost, hvor oppgaven har vært å samle Norge til en hel del færre riker. Kommunereformen er på papiret et fullstendig logisk skritt videre, hvor man får samlet funksjonene til landets kommuner til kraftsentre her og der. Økonomisk gir det mening og administrativt er det en «no-brainer». Det eneste problemet er at det norske folk absolutt ikke vil.

Det er lett for folk i Tromsø å være enig i sammenslåing, men for en i Berg kommune på Senja, kan kommunesammenslåing i praksis bety at tre slektninger blir uten jobb. Da er det ikke lenger et fullt så opplagt valg. Etter nedslående resultat da kommunene selv vurderte sammenslåingsmulighetene, virker det som om Sanner har gitt opp.

I alle fall til etter valget. Noen dårligere fanesak kan du vel heller neppe flagge i valgkampen. Det måtte i så fall være regionreformen. 28. januar valgte likevel nestleder i Venstre, Ola Elvestuen, å fronte en tvangssammenslåing av regionene i nord. Ingen skal beskylde Venstre for å være populistiske, det er helt sikkert.

Om man ikke kjente forhistorien, ville man trodd at Venstre også diltet etter Høyre når det gjaldt de 630 statlige arbeidsplassene, bare at de mente at tallet burde være så høyt som 1.000. Jo mere vi er Sanner, liksom. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Sanner-forslaget er snarere en «tilbakebetaling» for at Venstre sikret flertall for kommunalministeren i en viktig sak. Da Sanner prøvde å få et nytt inntektssystem for kommunene gjennom i Stortinget, valgte KrF å trekke seg fra forhandlingene. Dette gjorde regjeringspartiene totalt avhengige av å få med Venstre for å sikre flertall. Motkravet var konkrete løfter om å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Selv om løftet nå innfris, kommer det ganske så beleilig, med tanke på å ikke gi Senterpartiet monopol på distriktsvennlige utspill. I tillegg vurderes også andre oppgaver og virksomheter flyttet ut av Oslo i løpet av 2017. Til sammen innebærer dette rundt 1 200 årsverk og 600 studieplasser, ifølge Sanner.

For Nord-Norges del begrenser forslaget seg til at Tromsø berikes med noen arbeidsplasser. Det spørs vel hvor mye distriktene omkring føler seg tilgodesett. Likevel har påstandene fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp) om at «alt av goder havner innenfor ring 3» i Oslo fått et motargument. Det er da noe.