Det som skiller mennesker fra dyr er lover og skatt. Det som skiller mennesker fra Gud er at mennesker er feilbarlig og ikke allvitende. Hvordan kan da politikere tro at man gjennom sentralstyrte grep kan redde økonomien fra menneskene som ironisk nok er økonomien? Hvorfor oppfører ledere og politikere seg som om at man har fått et oppdrag fra Gud for å redde kapitalismen gjennom motkonjunkturtiltak? Jeg liker ikke å betale regningen for cowboykapitalister.
Vi liker å tro at vi er trauste nordmenn alle sammen og at det fører til at cowboykapitalistene som vi ser på amerikanske filmer ikke eksisterer i Norge. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. De finnes i Norge også. De finnes til og med i Tromsø. De med penger vil ha mer penger. Jeg liker også penger. Jeg digger også kapitalisme. Jeg greier bare ikke idiotien som man hoster opp enten for å forsvare døende næringer eller for å beskytte cowboykapitalister mot seg selv.
Da finanskrisen kom krypende til Norge rundt 2008 satt jeg i kommunestyret i Tromsø. Da fikk alle kommuner en marsjorde om å finne på prosjekter som kunne sørge for at særlig byggenæringen skulle få noe å gjøre. Kommune-Norge var flittig. Hvis jeg ikke husker helt feil så trakk Tromsø kommune opp prosjekter for 1 milliard opp fra hatten. Man fikk derimot kun noen skarve millioner som ble brukt på en havn. Den lokale næringsforeningen begynte også å jamre seg over at kommunen måtte ta opp mer lån, måtte bygge et eller annet for å få hjulene i gang igjen.
En gjeldstynget kommune skulle ta opp mer lån mente næringsforeningen. Kommunen måtte bygge nordområdemuseum i sentrum, havneterminal, Mandela-spektrum og private aktører måtte få i gang kysten hus og nye hoteller. Jeg husker fortsatt ikke hva i all verden Mandela-spektrum er. Det morsomme er at mye av dette ble bygd, men ikke grunnet finanskrisen. Kunne ikke for øvrig de norske selskapene som lurte alt fra kommuner til mann og dama i gata til å investere i subprimelån (og som tjente penger som gress på det) betale for disse «gnistene»?
Motkonjunkturtiltak er noe enhver norsk politiker elsker. Man kan bli populær over natten og får muligheten til å bruke ufattelig mye penger på prosjekter som man ikke ville tatt i med en ildtang hadde det vært under normale omstendigheter. Eller så spytter man masse penger inn i offentlige subsidiemaskiner og roper: «Kjør på!». Alle som tror at de kan styre folk gjennom økonomi, og mener de står over markedsøkonomien elsker motkonjunkturtiltak. De ser på folk som en motor som bare trenger en liten gnist for å tenne igjen. Mennesker er jo veldig lik en motor.
I sin villfarelse for å redde menneskeheten med penger så bruker man ressursene til fremtidige generasjoner. Motkonjunkturtiltak er å tilføre politiker et Gud-gen. Et gen for å spå hva som trenger å overleve, og hva som skal få dø. Jeg kan til nøds godta skatteletter som et motkonjunkturtiltak, men da kun fordi jeg verdimessig er for lavere skatter.
Det var kun Rødt som sto på barrikadene mot krisepakkene under finanskrisen. De andre partiene fektet med utsagn om at de andre partiene «gjorde for lite og for sent». Stakkarslige finansfolk stilte opp for media og sa at staten måtte på banen og redde dem fra deres egen udugelighet. Nå må bankene bygge opp en større kapital for å hindre egen død, men ikke tro at det vil være i nærheten av å kunne betale for en ny økonomisk krise.
Neste gang en økonomisk krise skjer så er min anbefaling at politikere folder sine hender og lar naturens gang gå. En økonomisk krise vil skje igjen så lenge man betaler regningen for cowboyers herjinger. I miljøpolitikken er mantraet at forurenser skal betale. I finanspolitikken er mantraet at folket skal betale.
