BOMPENGER I TROMSØ: «Min betalingsvilje for å punge ut for veier som for lengst er bygget og betalt er meget liten», skriver kronikkforfatter Ronny Bratten.
            (Foto:  Jon Terje Eiterå )

BOMPENGER I TROMSØ: «Min betalingsvilje for å punge ut for veier som for lengst er bygget og betalt er meget liten», skriver kronikkforfatter Ronny Bratten.Foto: Jon Terje Eiterå

«Bompenger i Tromsø!»

Debatt

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at veier må finansieres, og at vi bor i et land med et pris- og lønningsnivå som kombinert med en krevende topografi gjør at veibygging blir dyrt.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Jeg har faktisk kjørt bil i noen europeiske land, og om veiene er rette, brede og fine, er det tett mellom bomstasjonene.

Det kan selvsagt påpekes at vi allerede har rekordhøye avgifter på bil og at hvis pengene staten skufler inn på engangsavgifter, drivstoffavgifter og årsavgift hadde gått utelukkende til veibygging, hadde vi antagelig hatt firefelts motorvei over Lakselvdalhøgda.

Dog er det nå en gang slik at bilen er en viktig inntektskilde for statskassen, noe som neppe noen partier har reelle planer om å forandre (Ei heller FrP, som er de eneste som ikke har signert samarbeidsavtalen om bompenger i Tromsø, har noe troverdighet i dette spørsmålet siden de a) ikke har oppfylt valgløftet om å fjerne bompengene, og b) det fins masse eksempler på kommuner der FrP har vært i posisjon og likevel gått inn for innføring av bompenger).

Så ja, jeg er klar til å betale for veier som skal bygges. Jeg er klar til å betale for å kjøre på en ny vei i Ramfjord og jeg kan gjerne bidra med noen blanke tiere for en ny trafikkløsning til Kvaløya.

Men min betalingsvilje for å punge ut for veier som for lengst er bygget og betalt er meget liten. Våre ledende politikere viser til at dette er en dyd av nødvendighet for å redusere biltrafikken, finansiere nye veier, bedre forholdene for syklende og gående, utvikle et metrobuss-system, få tilgang til den såkalte bymiljøavtalen og bedre luftkvaliteten i Tromsø.

La meg slå det fast første som sist: Jeg har begrenset sympati for miljøhensynene bak avtalen. Miljøulempene ved min bilbruk har jeg allerede betalt for i dyre dommer gjennom engangsavgift og drivstoffavgifter og at staten ikke har benyttet dette til adekvate, kompenserende miljøtiltak kan dessverre ikke jeg lastes for.

Å påstå at en eventuell økning i biltrafikken på denne arktiske holmen skal ha noe å si for verdensmiljøet er også selvsagt bare tøys, selv om det er noe besnærende i den vakre likhetstanken om at alle må gjøre sitt og at ingen kan være haikere i det verdensomspennende miljøregnskapet.

Men nå har vi jo kildesortert i tjue år, sluttet å bruke oljebasert maling når vi pusser opp, og ingen fyrer lenger med olje eller kull, så jeg mistenker at vi ikke har så mye å ha dårlig samvittighet for sammenlignet med mange andre der ute i den store verden.

Videre har vi plass nok. Befolkningen kan dobles i kommunen uten at det ville være vanskelig å få trafikken til å flyte om man virkelig ville det. Dersom vi ikke vil gjøre trafikale tiltak, vil det selvsagt merkes om det blir flere som benytter det eksisterende veinettet.

Nettopp derfor virker det hodeløst at de største veiprosjektene finansiert av bompengene skal realiseres mot slutten av bompengeperioden. Vi skal altså betale i årevis for veier vi allerede har bygd, for å finansiere veiprosjekter 20-30 år frem i tid.

Jeg vil på den måte nyte godt av nye veier i Tromsø når jeg går av med pensjon. Jeg får bare krysse fingrene for Eide Handel fortsatt eksisterer da, slik at jeg får en god grunn til å besøke Kvaløya i 2037.

Ellers er kongstanken at flere skal velge kollektivtransport, i Tromsøs tilfelle buss. Det er overmåte ironisk at dette blir avtalefestet samme uke som det nå utøvende buss-selskapet flørter med tanken om å innføre generelt kjøreforbud i dårlig vær, dvs. når det snør litt tett.

Fredag opplevde vi litt uvær med snødrev, og umiddelbart lå bussene strødd i veikantene som lekebiler en furten fireåring hadde drefset i veggen under lek.

Skal buss være et reelt alternativ, må de være mer behagelige, rimeligere og mer effektive enn de er i dag. Kanskje en metrobussordning kan bøte på dette – jeg for min del tror det bli mer av det samme.

Det er et grunnleggende faktum som ikke må overses i enhver debatt om kollektivtransport: Buss er et kjipt fremkomstmiddel.

Sykkelen fremheves også som en løsning på våre trafikkproblemer. Det man glatt overser er at unntatt de som bor i en rimelig avstand fra jobb/skole/barnehage er det i realiteten bare den lille andelen av befolkningen som er i svært god fysisk form, den lille andelen som er religiøst overbevist om sykkelens moralske fortreffelighet, og den litt større andelen som utgjøres av menn i førtiårskrise med karbonrammesykkel og tights, som vil bruke sykkelen på Tromsøya i større grad enn i dag.

De fleste vil ikke, tør ikke, har ikke tid eller kan ikke bruke sykkelen som sitt grunnleggende forflytningsobjekt.

Det kanskje aller minst sjarmerende ved avtalen om innføring av bompenger, er hvor tydelig skillet mellom de såkalte «folk flest» og meningsbærerne i politikken og media er blitt.

Jeg tror ikke jeg tar veldig feil om jeg antar at en folkeavstemning ville lede til et klart nei til ordningen slik den i dag ble presentert (jf. meningsmåling i Nordlys), til tross for at de partiene som til sammen fikk nesten 90 prosent av stemmene i kommunen ved forrige valg i dag har bestemt noe annet, støttet av politiske kommentatorer i lokalpressen som lett overbærende avfeier innvendinger mot ordningen (det skal sies at Jakobsen i iTromsø har vært tydelig i sin kritikk i det siste). Uten sammenligning for øvrig: Det er slik politikerforakt oppstår.

Jeg bor sjøl i sentrum, har 5 minutters gange til både jobb og sentrums herligheter og vil derfor i beskjeden grad påvirkes av bompengeringen. Jeg snakker derfor ikke for min syke mor, men ut ifra en reell bekymring for at dette vedtaket vil være med på å bremse byens utvikling.

Med rekordhøye boligpriser, høy eiendomsskatt, en særdeles kostbar bompengeordning og en befolkning som i det hovedsakelige lever av moderate offentlige lønninger, kan jeg ikke forstå at Tromsø skal vedbli å være en attraktiv by i fremtiden, selv om jeg håper jeg tar grusomt feil.

Aslak Borgersrud, kjent fra Gatas Parlament, fører en stilsikker penn. Nylig hadde han et fantastisk leserinnlegg i Dagsavisen, som jeg tillater meg å sitere fra: «[…] altfor mange av miljøtiltaka som treffer oss i dag ser ut til å være planlagt som følger: Ingen stress for de rike, masse smerte for de fattige. Det er, i mangel på noe bedre ord, urettferdig!»

Ingenting skal være meg mer gledelig enn å bite i meg hvert eneste kritiske ord, men jeg mistenker at Ingrid Kiellands (SV) sitat om at bompenger kommer til å bli like populært som røykeloven kommer til å bli hennes personlige 36,9.

Og det uten at jeg i det hele tatt orker gå innpå provoserende ting som at 1/8 av pengene vi skal ut med skal gå til drift, eller at sonene ser ut til å være tegnet ut ifra prinsippet om at hvis du først har råd til å kjøpe deg en sentrumsnær villa, skal du ikke bli plaget i hverdagen av bompengepasseringer.

Den planlagte ordningen kommer til å påvirke økonomien negativt for allerede sterkt pressede grupper i befolkningen, og når jeg ser gjennom listen fra Tenk Tromsø over reelle, håndfaste tiltak som skal finansieres, ser det rett og slett glissent ut.

Hvis det er det man får for 8 milliarder over tjue år, er det nesten så det er fristende å bare drite i det.

Innlegget ble opprinnelig publisert på Ronny Brattens Facebook-vegg.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: