iTromsø satt i forrige uke søkelys på 20 av byens talenter i alderen mellom 14 og 19 år. Fire av disse bor ikke lenger i byen, fordi de mener de ikke kan lykkes i satsingen sin fra Tromsø.

Volleyballspilleren Petter Østvik (18) var av de fire den som gikk lengst i å kritisere hjembyen sin.

– Jeg synes Tromsø som idrettsby er helt elendig, fastslo volleyballspilleren som nå bor i Rogaland.

Den sterke uttalelsen sikter ikke til verken lagkamerater eller trenere, men anleggene som tilbys hallidretter som volleyball, håndball, basketball, innebandy og friidrett.

18-åringen la ikke akkurat noe imellom, og utbasunerte videre: «Jeg gruer meg til å trene i Tromsøhallen når jeg er hjemme.» «Det er alltid skittent, og veldig ofte vann som drypper fra taket.»

I Tromsø liker vi å være stolte av våre beste idrettsutøvere. Det gir noe ekstra til byen vår å vite at også vi kan utvikle toppidrettsutøvere fra de leker sammen som seksåringer og opp til verdensmesterskap og europacup.

Sitatene fra en oppgitt 18-åring er derimot en bitter påminnelse om at mye er galt i en by som liker å titulere seg som «idrettsbyen».

Dessverre er det slik at de fleste barn og unge i Tromsø per i dag ikke har de treningsforholdene de fortjener. Blant dem som har det aller verst er hallidrettene. Jeg har selv trent mange hundre timer i Tromsøhallen på starten av 2000-tallet. Etter noen år borte fra byen kom jeg tilbake, og kunne med selvsyn se at forholdene var enda verre enn tidligere.

At barn ned i førskolealder skal trene i en hall med et underlag som er uforsvarlig, og der vann kan lekke fra taket, skulle man tro tilhørte hverdagen i et fattig østblokkland. Men dette er hverdagen i Tromsø. At Stakkevollanhallen er den siste som ble bygget i kommunal regi, helt tilbake på 1980-tallet, er ikke til å forstå. I september var jeg innom flere idrettsanlegg i den nordfinske byen Rovaniemi, som er drøyt halvparten så stor som Tromsø i antall innbyggere. For en enkel tromsøgutt var det som å komme til himmelen. Fantastiske fasiliteter som innbyr til å trene ofte og mye.

Skarphallen er et annet skrekkeksempel på et idrettsanlegg som er over grensa til uforsvarlig å bruke. Kunstgresset er så slitt at TILs A-lag ikke tar sjansen på å trene der på vinterstid. I stedet reiser de til Bardufoss og Tyrkia for å få dekket behovet fram til de kan flytte ut på Alfheim i starten av mars.

De andre som ikke har slike ressurser må derimot trene der – dag ut og dag inn – gjennom hele vinteren. Både TIL-proffer og foreldre av unge spillere jeg har snakket med ytrer bekymring for forholdene. Konsekvensen er at altfor mange blir skadet, og at unge talenter heller sittet skadet på sidelinja, i stedet for å få verdifull treningstid.

Rapporter og avisreportasjer om hvor ille det står til på anleggsfronten i Tromsø kommer med jevne mellomrom. Spørsmålet er om det denne gangen får våre folkevalgte til å våkne. Mange ganger tidligere har man hørt lovnader bli gitt, uten at noe konkret er kommet ut.

Dagen før kommunevalget i september 2015 lovte Arbeiderpartiets Kristin Røymo, i et intervju med Bladet Nordlys, at «det kom til å bli bygget en ny flerbrukshall» om Ap vant valget. Den nåværende ordføreren i Tromsø ville likevel ikke tidfeste når en flerbrukshall skulle bygges. Hun konstaterte i stedet tørt at «det store problemet i Tromsø er at det har vært mye prat de siste fire årene, og ingenting er ennå bygd.» Snakker om ufrivillig å treffe spikeren på hodet, så den slår rett ned i egen fot.

Halvannet år senere kan vi konstatere at ingenting er blitt mer konkret med Røymo og Arbeiderpartiet bak det politiske roret i kommunen. For å parafrasere hennes egne uttalelser: «Det er fortsatt mye prat i Tromsø, og ingenting er bygd».

Dog er ikke alt helt mørkt på anleggsfronten. Det ligger langt fram i planene å bygge en rulleskiløype, slik at våre unge langrennsløpere og skiskyttere ikke må risikere liv og helse i trafikken på sommerstid. På Templarheimen bygges det et fantastisk anlegg som vil gi en innsprøytning for enda tøffere satsing i svømmemiljøet. Rett ved siden av badelandet skal endelig turnerne i Tromsø få sitt eget hjem.

Magnus Dahl-Hansen (20) er byens fremste turner per i dag. For å lykkes på A-landslaget flyttet han sist høst til Oslo. Men når den nye hallen er klar sa nylig Dahl-Hansen at han sterkt vurderte å flytte hjem igjen.

For da kan han nemlig lykkes også fra Tromsø. Vi kan ikke være snauere enn at alle idrettsutøvere skal kunne ha samme den samme muligheten. Det er likevel et temmelig hårete mål, fordi idrettsanleggene er så langt unna den standarden den bør ha.

Både ungdommer som driver idrett fordi det er morsomt, og de som driver sport med mål om å bli blant verdens beste, fortjener bedre vilkår.

Da er det bare en fattig trøst når Arbeiderpartiets Jarle Heitmann svarer på 18 år gamle Petter Østviks hallkritikk.

– Når Tromsøbadet står ferdig, mener jeg vi må ta tak i vilkårene for flere hallidretter, sa idrettsengasjerte Heitmann til iTromsø i forrige uke.

Nevnte Heitmann har en blogg kalt «Glad i Tromsø.» Der er det mange flotte ord som det er vanskelig å være uenig i, for vi har alle innerst inne sterke følelser for byen vår.

Men hva vil Heitmann og hans kumpaner i Tromsøs politiske maktelite konkret gjøre for de idrettsutøverne som hver dag må trene i kummerlige forhold, annet enn å si at de er glade i byen?

Den ubehagelige sannheten er at mange fremtidige og nåværende stjerner allerede har flyttet sørover. Vi bør ta oss råd til ikke å miste flere.