Det er en veletablert myte i Norge om at Nord-Sverige, i motsetning til Nord-Norge, er blitt avfolket i etterkrigstiden. Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum har blant annet advart sterkt mot at Norge skal bli som Sverige, og brukt den svenske kommunereformen fra rundt 2000 kommuner til 290 kommuner på 50- og 60-tallet som et argument mot den norske kommunereformen (Nationen 12.08.2015). De siste 45 årene har imidlertid befolkningsendringene i Nord-Norge og i Nord-Sverige vært omtrent identiske og innbyggertallet er økt med rundt 25 000 innbyggere i hver region.
Det paradoksale er at selv om den norske befolkningen har økt med rundt 1 million mennesker de siste 25 årene har veksten i Nord-Norge kun vært på 20 000 innbyggere.
Myten om det avfolkede Nord-Sverige er lett for oss nordmenn å ta for god fisk. Alle som har kjørt fra Tromsø til Piteå på sommerferie vet at det er mye skog, mye mygg og lite folk på veiene. Selv om det bor flere i Nord-Sverige (513 111 innbyggere) enn i Nord Norge (480 740 innbyggere), så er det en større andel av den nasjonale befolkningen som bor i Nord-Norge. 53 prosent av befolkningen i Nord-Sverige bor i en av de tre største kommunene Umeå, Luleå og Skellefteå, mens 31 prosent av befolkningen i Nord-Norge bor i enten Tromsø, Bodø eller Rana.
De siste 45 årene er faktisk Nord-Norge og ikke Nord-Sverige som er blitt mest avfolket i forhold til den nasjonale veksten. I analyse av utvikling er det viktigst å se på endringene over tid. I 1951 bodde 12,3 prosent av den norske befolkningen i Nord-Norge. I 2015 var dette tallet redusert til 9,3 prosent. Også i Sverige er andelen som bor i nord redusert, men bare fra 6,7 til 5,2 prosent. Befolkningsandelen i Nord-Norge holdt seg relativt bra frem til 1970 (da bodde 11,8 prosent av befolkningen i Norge i Nord-Norge), mens de store endringene har skjedd de siste 45 årene.
Så er det mange som vil hevde at Nord-Norge har lykkes enn Nord-Sverige fordi at en større andel av befolkningen bor i distriktskommunene. Nok en gang så er det endringstallene som er mest interessante. Det var forskjellige utgangspunkt i 1951, men siden den gang er trendene omtrent identiske. I 1951 bodde 14 prosent av den nordnorske befolkningen i en av de tre største kommunene, mens i Nord-Sverige bodde 34 prosent i en av de tre største kommunene. Nord-Sverige var i 1951 i langt større grad urbanisert enn Nord-Norge og differansen er omtrent den samme i dag som den var i 1951. Veksten er også størst i de to store universitetsbyene Tromsø og Umeå, litt svakere i de litt mindre universitetsbyene Luleå og Bodø, mens i de gamle industribyene Rana og Skellefteå er det liten eller ingen vekst.
Hva betyr så disse funnene? Det er i hvert fall vanskelig å fremstille norsk distriktspolitikk i Nord-Norge fra 1970-tallet som en stor suksess. Hvis politikerne ønsker en mer spredt bosetning er ikke løsningen nødvendigvis mer av den medisinen som har vært ført de siste 45 årene riktig. Det er heller ingenting som tyder på at dagens strukturer og spesielt kommunestruktur har vært saliggjørende for en positiv befolkningsutvikling i norske distrikter. Debatten om distrikts- og regionalpolitikk bør ikke avgrenses til å være for eller mot dagens strukturer, men bør i større grad dreie seg om hvilken politikk som faktisk fungerer.
For regional utvikling i Nord-Norge og Nord-Sverige har universitetsbyene spilt en avgjørende rolle (Arbo:2011 for mer). Det kan selvsagt ikke bygges universitet i hver kommune, men verdien av universitetene som regionale utviklingsaktører må heller ikke undervurderes. De siste 5-6 årene kan man også se tendenser til en økende vekst i Nord-Norge, da hovedsakelig i universitetsbyene Tromsø, Bodø og Alta.
Hvordan omland og distrikt i regionen kan samarbeide bedre med de urbane kunnskapssentrene i regionen både når det kommer til næringsutvikling og samfunnsutvikling, bør i mye større grad løftes inn i debatten om norsk distriktspolitikk. Utvikling av spennende og større kompetansemiljøer har også vist seg på være positivt for å styrke befolkningsutviklingen. En måte å få til dette er å flytte fokus fra å beholde kommunegrensene fra 1964 til å se på hvordan etablere interessante kompetansemiljøer i distriktene, som gjør det spennende for unge mennesker å flytte og etablere seg i distriktene.
