Ikke bare kan barna selv falle ut av skole- og yrkesliv. Foreldrene må også sette jobb, karrierer og egen helse til side for å kjempe for barnas rettigheter hver dag.

Den nye rapporten fra Barneombudet kalt ”Uten mål og mening?”, bekrefter dessverre det vi i foreldreutvalgene for barnehager (FUB) og grunnopplæringen (FUG) vet så altfor godt:

Slitne foreldre kjemper år etter år mot systemet og byråkratiet som ikke tar barna deres på alvor. Barna oppfattes som et ”rusk i systemet” eller et ”arbeidsmiljøproblem”. De får ikke oppfylt sin rett til spesialundervisning og de hører ikke til i et inkluderende miljø.

Holdningen preges av: ”Er det så farlig da?» – Vi har møtt mange slitne foreldre, og de ber aldri om for mye, sa en ansatt i Barneombudet til oss etter arbeidet med rapporten.

Gjennom hele skoleløpet opplever mange barn og unge at spesialundervisningen gis av ufaglærte eller lærere uten kompetanse i fagene de skal undervise i, skriver Barneombudet i rapporten.

Elevene opplever å bli plassert i ”oppbevaringsgrupper” uten medvirkning på undervisningen.

Foreldrene ser at tiltak ikke virker eller blir fulgt opp. Saksbehandlingen tar svært lang tid. Hvis de klager, skjer det ingenting, selv i saker der elevene har fått medhold i at rettigheter er brutt.

FUB og FUG kontaktes av den samme gruppen foreldre som igjen og igjen føler de stanger hodet i veggen.

Noen er urolige for hvordan barnet skal takle overgangen fra barnehage til skolen og SFO, eller overgangen til en ny skole. For barna er trygghet og forutsigbarhet alfa og omega. Det krever god planlegging fra alle parter. Ofte erfarer foreldrene at dette ikke tas alvorlig.

Andre foreldre opplever å ikke bli tatt med på råd når barnet skal få individuell opplæringsplan (IOP). Ifølge tall fra felles nasjonalt tilsyn blir bare under halvparten av foreldrene spurt før vedtak fattes.

Andre igjen kontakter oss fordi de opplever at den individuelle opplæringsplanen ikke følges opp av barnehagen eller skolen. Det kan skyldes at planen er for dårlig utformet, slik Barneombudet skriver. Utydelige planer gir rom for tolkninger, som igjen gir mangelfull oppfølging.

Vi opplever foreldre med stort mot, mye kunnskap og imponerende innsats som hver dag jobber for å ivareta rettighetene til barna sine. Egen utdannelse og karriere kommer i andre eller tredje rekke.

Det er ikke uvanlig at foreldre med funksjonshemmede barn bruker nærmere en hel stilling til koordinering av tiltak, klager og saksbehandling. Mye av dette kunne vært unngått, dersom gode vedtak var blitt fattet og fulgt opp fra starten.

Situasjonen sliter også på den øvrige familien. Det går ut over andre søsken og kan gå på ekteskapet løs. Og det kan få helsemessige konsekvenser med sykemeldinger og uføretrygd.

Alt i alt koster det samfunnet dyrt å ikke satse på gode tiltak fra første stund for de elevene som trenger spesialundervisning. Tiltak som er konkrete, forstås av alle parter og som følges opp.

Vi ser helt tydelig at det har med samfunnets og enkeltindividers holdninger å gjøre.

Det er milevis forskjell på rektoren eller barnehagestyreren som leter med lys og lykt etter muligheter for å trekke barnet inn i fellesskapet, og den som like iherdig leter etter muligheter for å ”støte” barnet ut.

– Dette skal vi klare! sa en rektor vi møtte. Han hørte definitivt til i den første kategorien som anser alle elever som likeverdige med lik rett til god kvalitet på undervisningen 190 dager i året.

Det er gjerne også denne type ledere som ser på foreldre som en ressurs i barnehage og skole. Et tillitsfullt og åpent forhold og et godt samarbeid med foreldrene, er svært viktig når barnet trenger ekstra hjelp og støtte. Det vet foreldrene. Og det vet den mulighetsorienterte rektoren og styreren.

En god dialog mellom barnehagen/skolen og foreldrene om hva slags tilbud det er behov for, er helt avgjørende. Ved å se på foreldrene som en verdifull ressurs og informasjonskilde, kan ofte problemer løses enklere i hverdagen.

Barn må sikres et likeverdig tilbud. Da må holdningene endres slik at styrer og rektor følger opp barnas rettigheter på en bedre måte – og med foreldrene som en naturlig samarbeidspart.

Det koster samfunnet dyrt å la være.